Endelig fikk jeg en mulighet til å sammenligne helsevesenet i Norge med det Spanske. Tror du det norske er det beste? Les om mine opplevelser.
Denne historien kan sees på som en avslutning av serien om Helse/Sykehushistorier. Jævlig vondt – Sykehushistorier fra Gran Canaria. Dette blir Sykehushistorier 18.
Jeg må få presisere at dette er min opplevelse og oppfatning, Det er godt mulig at du som leser dette er av en helt annen mening, og at du har rett. Påståelig er jeg i hvert fall ikke 🙂
Informasjon om Sykehushistoriene.
Dette er en serie om helsevesenet på Gran Canaria, og de bør leses i sammenheng. Historiene tar for seg det meste om dette vesenet sett fra min side, og med historier fra innleggelser. Jeg håper du syntes de er en smule morsomme, eller underholdene. Alvorlige er de i hvert fall ikke!
Historiene så langt:
Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania
Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria. Her med en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.
Sykehushistorier 2 – Leger. Spanske leger, hvordan en kommer inn i systemet, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.
Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.
Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.
Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.
Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få time ved å bli fly forbandet.
Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus. Noen ganger er det en fordel å bli lagt inn for å få en raskere diagnose.
Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2. Noen dager er ikke som andre. Her er en av mine dager som jeg gjerne kunne unngått.
Sykehushistorier 9 – Endoskopi. Skrekken for å spy ut hele rommet.
Og det var ikke slutt der. Det er flere.
Sykehushistorier 10 – Rehabilitasjon. Det kan til tider være tilnærmet umulig å finne frem til dit du skal uten en god innføring i systemet.
Sykehushistorier 11 – Psiquiatria – Psykiatriavdelingen. Er det noe som funker under topplokket? Da er det kjekt med en sjekk.
Sykehushistorier 12 – Urolog. Blir det gutt eller jente?
Sykehushistorier 13 – Sykepleierne, mat og medisiner. Ja, de kan bade deg i senga, og du kan få en flue i suppa.
Sykehushistorier 14 – Renhold eller hvordan spre smitte effektivt. Denne opplevelsen håper jeg på at jeg ikke opplever på nytt.
Sykehushistorier 15 – Besøkende og pasienter. Les om noen minnerike opplevelser med trivelige medpasienter. Du kjenner dem ikke før du kommer innpå dem.
Sykehushistorier 16 – Noen flere pasienthistorier. Hvorfor lå det dritt i søppelkassa?
Sykehushistorier 17 – Erfaringer og tips. Her kommer gode råd!
Ankomst gamlelandet.
Ja, der sto jeg på grensen til Norge med en bunke spanske legepapirer, til helsevesenet i Norge, samt et voldsomt operasjonsarr, og håpet på å slippe karantene ved innpassering til Norge. Dette var i den verste Coronatiden i på vårparten i 2021.
Flyturen hadde også vært en prøvelse rent fysisk, så jeg hadde ikke mye høy i hatten for å si det på ungdommenes måte i Paradise Hotel.
Der måtte jeg tro om igjen gitt. Rett til åpen soning siden politimannen ikke kunne spansk eller var lege. (Les om interneringen på linken.)
Nå var det jo ikke akkurat det jeg skulle fortelle om i denne epistelen. Det var om mitt møte med helsevesenet i Norge, som jeg ikke hadde noen vesentlig erfaring med etter drøye åtte år på Gran Canaria, og frisk som en fisk før avreise til Syden.
Reklame:
Byråkratiet – en hyggelig start
Etter utslipp fra interneringen, fikk jeg avtale med Skatteetaten om innrullering i kongeriket.
Siden den hyggelige damen på skattekontoret hadde forståelse for at jeg ville bli raskt innrullert i helsevesenet for å tilgang på en fastlege, ble saken tatt umiddelbart og papirene klare dagen etter. For en service!
Min opplæring om helsevesenet i Norge
Den påfølgende historien er sikkert godt kjent av dere som leser dette. Men, for meg etter flere år i utlendighet, og omtrent ingen kjennskap til helsevesenet i Norge, var det læring. Hvis dere leser vider, så kan dere jo få høre min oppfatning om helsevesenet i Norge, i forhold til det spanske systemet, og hvilket som jeg syntes er best.
Helfo og NAV – Det gikk rundt og rundt.
Så var det Helfo og NAV. På deres sider kom det fort opp at jeg hadde bostedsadresse i Norge, men sto fortsatt som utvandret.
Helfo sa at det var NAVs feil. NAV sa at det var skattevesenets feil som ikke hadde krysset ut i rett rute, og Skatteetaten sa at det var NAVs feil som ikke hadde oppdatert siden godt nok. Det ble noen telefoner, for å si det enkelt.
Neste runddans var i forhold til fastlege. Etter sykdomshistoriene, som ligger under fanen HELSE, så er jeg avhengig av medisiner for å være oppegående, med et snev av godt humør.
Jeg tok derfor kontakt med Helfo for å få en fastlege. Derfra ble jeg anvist til kommunen som hadde ansvar for det. Jeg skulle gå dit og snakke med noen som stellet med helse, sa de.
På kommunen svarte de med forundring at de hadde ingen som hadde ansvar for slikt, og at det var Helfo som tildelte fastleger. Jeg fikk derfor noen telefonnumre jeg kunne ringe.
Løsningen – endelig fastlege.
Når jeg kom hjem fra besøket hos kommunen lå det et brev til meg på nettet fra Helfo. I det brevet sto det at jeg var tildelt lege fra Helfo på vegne av kommunen. Ja vel!
Lykkelig over tildelingen møtte jeg opp på legekontoret for å få en time siden jeg måtte ha en resept på medisinene mine. Nok en super service med time to dager etter for å få resepten.
Dette ble jo en god start, selv om det ble mye svingdørsaktivitet. Jeg fikk en sterk følelse om at helsevesenet i Norge kunne måle seg med det spanske tross alt.
Legen
Legen virket grei og behjelpelig, og skulle ordne med resept for meg på de medisinene jeg brukte. En av dem slettet legen med en gang, for det var farlige greier etter sin oppfatning, og ga meg noen innsovningstabletter isteden. (De kan jo være kjekke å ha i tilfelle innsovningsproblemer, men det er ikke det jeg normalt har problemer med.) Jeg hadde faktisk spurt min Spanske fastlege om disse tablettene, og han sa at den dosemengden var OK.
En av tablettene fantes ikke i Norge og ble erstattet av noe annet, og to glemte legen å føre opp. To meget viktige, som førte til en ny konsultasjon. Pulveret jeg tok for manglende galleblære fantes ikke, men det var ikke noe godt likevel.
Næringsdrikker og kontroller foreskrevet av det Spanske helsevesenet.
Mine næringsdrikker, til en formue, ordinert av spesialistene på Gran Canaria, ble også glatt slettet. Skulle jeg ha noe slik så måtte jeg bare gå å kjøpe de uten resept. Disse hadde jeg fått av det spanske helsevesenet fordi jeg måtte få i meg nok næring, siden kroppen ikke klarte å ta til seg matens edle stoffer så lett.
Reklame:
Jeg ymtet også frempå at de tre spesialistene jeg hadde på Gran Canaria for oppfølging etter siste operasjon, hadde ettertrykkelig påpekt at jeg måtte til endoskopi, CT og MR. Det ble neglisjert på dette stadiet, men CT ble bestilt og time hos en spesialist.
Endoskopien det var snakk om, var ned gjennom halsen og ikke inn gjennom eksosrøret. CT = Computertomografi. MR = Magnetresonanstomografi / på engelsk MRI= Magnetic Resonance Imagning
En operasjon med et navn leger burde kjenne til i helsevesenet i Norge.
Kirurgen jeg hadde på Gran Canaria sa til meg at jeg skulle bare si til legene i helsevesenet i Norge at jeg hadde vært gjennom en Whipple-operasjon, så ville de forstå hva det var de hadde gjort. Alle leger viste hva det var, mente han. (Operasjonen er oppkalt etter den amerikanske kirurgen Allen Oldfather Whipple født i Persia, som fant opp denne operasjonsteknikken.) Operasjonen ble gjennomført etter at jeg hadde hatt jævlig vondt i magen med påfølgende innleggelser.
OK? Den nye legen min hadde aldri hørt om det, og fortalte meg at hun kun var almenpraktiserende. Hun lærte noe den dagen, og vi var skjønt enige om at noe nytt måtte man lære seg hver dag. Det er viktig.
Jeg må si jeg sytes dette var noe merkelig siden jeg leste på nettet at i Norge er det fastlegen som skal følge opp etter operasjonen. Da bør vel legene vite hva det er?
Blå resept
Jeg lærte også noe nytt i forbindelse med denne inntredenen i helsevesenet i Norge. En av medisinene som jeg bruker daglig, og som jeg har brukt siden jeg var i førtiårene, kunne jeg ikke få på blå resept. Frikort-ordningen var også ny for meg. Jeg hadde aldri vært bort i dette før. Imidlertid ordnet dette seg også etter en ny konsultasjon med legen og Helfo.
Apoteket
Med resepten på nett og spansk førerkort entret jeg apoteket for å få ut drogene. Det gikk greit ved at jeg i tillegg måtte oppgi fødselsnummeret. Ingen problemer.
Så var det medisinene. Det var det verre med. Ikke helt kurant. Det er de for øvrig heller ikke på Kanariøyene, så de må ofte bestilles hvis jeg går til et apotek som ikke kjenner mine handlevaner. Hvis man bestiller om formiddagen får man dem etter klokken 1700. Hvis man bestiller på eftan, så er de på apoteket neste dag, på Gran Canaria.
I Norge var det lenger transport fra depotet. En ekstra dag. Det kan jo være forståelig, siden Kanariøyene er relativt små, med korte avstander i forhold til Norge.
Nettapoteker
Det jeg oppdaget, som en merkelig ting, var at nettapoteker ofte var vesentlig billigere enn de fysiske med inngang fra gata. De har også ekspeditt og god service, så vidt jeg har forstått. Jeg vil anta at alle som passer på lommebokas innhold snart vil skrive etter medisinene, som igjen vil føre til apotekdød. De burde da følge med i konkurransen?
Medisinkostnaden
Totalt sett, så ble det en annen medisinkostnad for meg i Norge. Selv om man får noen medisiner på blå resept. Drikkene med næringsstoffer, som spesialisten på Gran Canaria sa jeg måtte drikke, ble droppet. En pensjonist, som meg, kan ikke betale flere tusen kroner i måneden for noe slikt. Sunn mat får holde selv om det ikke gir kroppen den næringen en skulle ønske. Det positive er at en holder seg slank uten disse drikkene. Nærmest kun skinn og bein, kan man vel si.
I Spania er det ikke noe som heter blå resept (Det heter kanskje ikke det i Norge lenger heller?), men det er noen medisiner som ikke dekkes av staten, naturlig nok. Jeg vil anta at Viagra kommer i denne kategorien. Vanlige vitamintabletter er i hvert fall i den klassen. Men på den annen side så dekkes faktisk kostnadene til de naturmedisinene som legen kan utskrive, og som selges på apotek. Mange leger betrakter ikke dette som medisiner i det heletatt, etter det jeg har forstått.
Historien fortsetter etter reklamene.
Spanske medisinkostnader.
Likevel, de medisinene du må ha i forhold til sykdom og plager dekker den spanske staten i stor grad. Pensjonister skal i utgangspunktet betale 10% av medisinens kostnad, men hvis kostnaden kommer over en hvis grense betaler staten det fullt ut. Jeg er ikke sikker på hvor denne grensen går, men det er ikke mange euroene. Kanskje rundt 10?
Dette var veldig praktisk for meg, når mine månedlige medisiner i utgangspunktet kostet rundt 500 EUR.
En elektronisk hverdag
På Kanariøyene trodde jeg de hadde kommet et godt stykke fremover i forhold til elektroniske løsninger, også i helsevesenet, men det er småtterier i forhold til det som er i helsevesenet i Norge. Min app for å bestille lege i Arguineguin virker dessuten svært dårlig.
I Norge fikk jeg gleden av å oppleve Min helse og Pasientsky. Apper og nettløsninger til helsevesenet i Norge som sikkert må være i en klasse på topp i verden, uten at jeg skal kunne påstå det. For et fremskritt det har vært under mine år i utlandet! Hvor godt Min helse virker er en annen ting, det kommer vel an på hva som helsevesenet har tid til å legge inn.
På Gran Canaria er de fortsatt på papirstadiet. Så diagnoser og blodprøveresultatene får du i papirs form over pulten fra legen med muntlig forklaring. Det blir mye papir.
CT = Computertomografi
Jeg skal si det gikk fort å få CT i gamlelandet. Det var ikke lange ventetiden der, selv om legen til min kone sa at det var tilnærmet håpløst å få time i koronatidene.
CT resultatet kom dagen etter. Imponerende! Resultatet var bra, men det var noe skurr i oppdagelsene sett fra min side. Den operasjonen jeg hadde vært gjennom på Gran Canaria hadde jo resultert i at jeg hadde fått tatt ut noen organer og omkobling av ledningsnettet for fordøyelsessystemet. En helt ordinær omkalfatring etter læreboka, så vidt jeg vet. Likevel virket det som om tolken til skanningen ikke helt forsto hva de hadde gjort. Det er mulig jeg har tolket resultatet feil, men det var en følelse jeg fikk.
Spesialisten i helsevesenet i Norge.
Et par uker etter skanningen fikk jeg time til spesialisten for denne typer inngrep. Gastrokirurgisk avdeling.
Dette var en hyggelig ung lege som forsøkte å oversette mine spanske dokumenter med Google på telefonen for å finne ut av hva de hadde gjort, og hva det var de hadde funnet ut av på Gran Canaria.
På dette møtet fikk jeg noen kalde grøss oppetter ryggen. Ikke fordi at fyringsanlegget på sykehuset var avslått, men i forhold til hvordan helsevesenet i Norge virket.
Denne type operasjoner blir i Norge kun utført på Risikohospitalet etter det jeg forsto. Dette mest sannsynlig fordi sjansen for å dæve av, eller krepere under operasjonen var rimelig høy tidligere. Man måtte ha rutine for å gjøre det trygt, og omfanget var ikke stort nok i provinsene. Derfor sentralisering.
En rutineoperasjon i Las Palmas
På Gran Canarias Hospital Insular gjennomfører de slike operasjoner minst en gang i uka, og de vurderer det som rutine, selv om det er en lang og krevende operasjon. To kirurger i minst fem seks timer.
Siden det er en rutineoperasjon, så har de også et støtteapparat for de som har ligget på benken med åpen buk, med spesialister for oppfølging. Disse spesialistene kjenner til operasjonen, komplikasjonene og hva som kan hjelpe. For min egen del så hadde jeg tett oppfølging av kirurgen, spesialisten for gastrologi og en til, som jeg ikke husker den eksakte betegnelsen for, men oppgaven var i forbindelse med kroppens næringsopptak, som er et problem etter slike innvollsmodifiseringer.
Dette kobbelet av spesialister ga råd om ernæring, satte meg på rett medisinering og gjennomførte undersøkelser.
Oppfølgingen av helsevesenet i Norge.
I Norge skal man bli oppfulgt av fastlegen etter en slik operasjon. Fastlegen! En lege som ikke vet hva denne operasjonen er, og som må google det, selv som spesialist i allmennmedisin? Og, siden ikke min lege viste hva det var, så er vel sannsynligheten stor for at ikke andre fastleger heller har peiling.
Spesialisten jeg var hos skjenket heller ikke et øyeblikks oppmerksomhet til at jeg forklarte at jeg hadde nye smerter etter ankomst landet i tillegg til de importerte.
Vedrørende mine utskrevne medisiner fra øya, så kjente spesialisten til en av dem, for den ble også brukt i Norge. De tablettene jeg må ta en halv time før den første dosen av de han hadde hørt om, for å gi de god virkning, hadde han derimot aldri hørt om. Dessuten var det fastlegens oppgave å gi rette medisiner, så dette var ikke hans gebet.
Jeg forsto det slik at grunnen til at det var skralt med oppfølging i helsevesenet i Norge, var at hvis det ble noe mer etter en slik operasjon, så var det game over for pasienten likevel, og den norske staten ville ikke bruke kapasiteten på det. Hvis det var ondsinnet kreft, noe ikke jeg hadde, så måtte pasienten få cellegift innen tre måneder, og dett var dett.
Hva med undersøkelsene?
Jeg forsøkte å forklare at på Gran Canaria så lå det tre undersøkelser å ventet, som nevnt over, men ble fortalt at dette skjedde ikke i Norge, ei heller den oppfølgingen som jeg hadde hatt på GC. Det var bortkastet. At pasienten følte seg betrygget med en god oppfølging, var uvesentlig. Ingen ting kunne gjøres allikevel, for det var kun en endestasjon, hvis det hendte noe mer i bukspyttkjertelen, og det var pennalet.
Helt forståelig fra et økonomisk perspektiv. Hvorfor kaste bort penger og kapasitet på noe slikt?
Han sa videre at mange som kom fra utlandet ble skuffet over den norske oppfølgingen, og helsevesenet i Norge, i forhold til det de var vandt til fra det landet de kom fra. Ja vel! Jeg trodde at helsevesenet i Norge var supert. Det var jo det inntrykket jeg hadde fra de norske pensjonistene på Gran Canaria som fryktet det spanske, for det var jo så elendig. Kanskje deres frykt baserte seg på det spanske språket og maten på sykehusene?
Etter mer lesing og tolking av papirene fra Spania fant han etter hvert ut at Norge kunne tilby meg oppfølging med to MR undersøkelser i året, noen år fremover. Det var jo noe.
Etter en tid i konsultasjon, så sa spesialisten at nå var tiden ute for han hadde andre pasienter å se til. Jeg fikk også beskjed om å få legepapirene oversatt til Norsk.
Ja takk – kr 9.000,- til den kommunale oversettertjenesten.
Hensikten med en spesialistkonsultasjon.
Når jeg kom ut så lurte jeg litt, egentlig ganske mye, på hva som var hensikten med denne spesialistkonsultasjonen.
- Ingen ting ble undersøkt, han sjekket ikke områdene jeg hadde smerter i en gang.
- Ikke brydde han seg om medisineringen.
- Ikke henviste han meg til noen som kunne vite mer enn ham, noe som aldeles ikke ville skjedd i Spania. Der henviser den ene spesialisten deg til den neste hvis de har en mistanke til at en annen kan vite noe mer, eller se problematikken fra en annen vinkel. Er det en visshet om at en er overlegen alle andre i kunnskap? Jeg håper ikke det. Kun at det ikke er normalt. Mest sannsynlig var vel grunnen til at han ikke henviste meg videre, at det ikke var noe han lurte på, eller at det fantes noen andre som kunne bidra.
For øvrig kan jeg ikke annet enn å skryte av personalet på det lokale sykehuset. De var veldig trivelige og hjelpsomme fra resepsjonen og helt opp til laboratoriet i tredje 🙂
Helsevesenet i Norge vs Spania
Det kreves vel at jeg setter inn en vurdering fra min side av hvem som er best etter min vurdering, og her kommer den:
-
Nr
Hva som er vurdert
Norge
Spania
1
Tilgang til lege
X
2
Apper på telefonen
X
3
Tilgjengelige medisiner
X
4
Medisinkostnad
X
5
Tilgang til spesialister
X
6
Oppfølging av spesialister
X
Merknader:
X betyr best etter min vurdering.
1. Du har fastlege, og hvis du må til lege før oppsatt time, eller utenfor arbeidstiden, benyttes den lokale akutten med åpningstid 24/7/365.
Hvis du tror det er noe alvorlig, som de på akutten ikke kan hjelpe deg med, men mest sannsynlig vil sende deg videre til Las Palmas, så kan du dra rett til sykehusets akuttmottak på Hospital Insular (hvis du bor i sør). Dette vil spare deg tid, og du kommer rett til stedet hvor guruene holder til.
3. De spanske legene har et større arsenal av medisiner å velge i for at du skal bli frisk. Inklusiv noen som i Norge sikkert blir betraktet som urtemedisin fra en helsekostbutikk.
5. Spanske leger kvier seg ikke for å henvise deg til spesialist. Spesialistene henviser videre til andre spesialister hvis de tror at andre kan ha større kunnskap om din lidelse.
På den andre siden kan det ta lang tid før du får en konsultasjon etter legebesøket.
6. Spesialistene følger deg opp så lenge dere syntes at det er nødvendig.
Skal man tørre å bo i Norge?
Så kommer det store spørsmålet: Skal jeg tørre å bo i Norge? Hvor mye skal jeg vektlegge beroligelse og oppfølging etter operasjonen?
Ved avskjedsrunden til kobbelet av spesialister i Las Palmas, de tre overnevnte og to andre i forhold til andre plager, så sa alle at jeg måtte komme tilbake når jeg returnerte påfølgende vinter. De ønsket virkelig videre oppfølging, og følte et ansvar for dette. Om testene ble tatt på Gran Canaria eller i Norge spilte ingen rolle for dem bare de fikk resultatet så de kunne vurdere funnene.
Jeg forklarte de også at dette kanskje ikke var mulig for staten og helsevesenet i Norge ville neppe godkjenne det. (Ja, jeg sjekket dette med Helfo i etterkant med tommelen ned. Uten de rette papirene kunne jeg ende opp med en kjemperegning) Spesialistene i Lan Palmas hadde liten forståelse for dette.
Skal jeg så ofre en slik oppfølging? Jeg er ikke så glad i det norske drittklimaet heller så spørsmålet har flere aspekter i forhold til livskvalitet og bosted.
Nå er ikke jeg på noen måte guru på helsevesenet i Norge, kun denne erfaringen etter tilbakekomst, med kanskje en sær sykdomshistorie. Det er jo godt mulig at mine erfaringer etter det første og andre «sommerhalvåret» i Norge vil endre mitt syn.
Min konklusjon om helsevesenet i Norge.
Min konklusjon er i alle tilfelle at om jeg har syntes at det Spanske helsevesenet har vært så som så før jeg reiset tilbake til Norge, så får de ti tomler opp fra meg nå, og noen tomler ned for helsevesenet i Norge. Teknologien i Norge er flott og det er veldig hyggelige folk, men hvordan pasienter bil oppfulgt er jo helt katastrofalt elendig etter mitt syn. Jeg håper inderlig at dette kun gjelder meg, og at jeg har vært uheldig med valg av sykdom.
Nå kan du jo tro at jeg er frustrert og deprimert siden du sikkert har forstått dette skriveriet som voldsom syting og klaging. Da har du en feiloppfatning. Jeg for min del ser på det som en interessant erfaring i livets høst, med endelig å kunne få sammenligne helsevesenet i to land. Jeg er privilegert, må vite!
Man må lære noe nytt hver dag, sa fastlegen.
Del dette:
