Leger i Norge og på Gran Canaria
Før jeg kan fortelle om erfaringene med legene på Gran Canaria må jeg nesten si noe om hvordan en kommer inn i det spanske helsesystemet som pensjonist. Hvordan man får tak i leger, samt litt om min erfaring med norske leger. Sist nevnte for at du skal forstå mitt elendige erfaringsgrunnlag.
Litt om sykehushistorier:
Dette er en serie med historier fra , og om, helsevesenet på Gran Canaria/Kanariøyene. Historiene bør leses i rekkefølge. Første er:
Jævlig vondt! Sykehushistorier fra Gran Canaria
For å komme inn i det spanske helsesystemet trenger fastboende pensjonister E121.
Hvis man flytter ut som pensjonist med minst 67 sommre bak seg er E121 en enkel sak å få. For meg derimot, var dette en prøvelse i tålmodighet mot det norske byråkratiet. Mitt problem var at jeg hadde gått av på alderspensjon fra forsvaret på 57 år. Ifølge norske regler er du ikke pensjonist før du er 67 år.
Til å begynne med regnet jeg derfor med at jeg måtte klare meg med det blå helsetrygdkortet, og det fungerte jo aldeles utmerket, helt til en dag jeg ble frastjålet lommeboka i Las Palmas. I den lå også kortet.
En melding ble sendt til HELFO med anmodning om å få et nyt kort. Da startet helvete! Jeg var jo flyttet ut så jeg fikk ikke nytt kort. Nei jeg måtte ha E121 og det fikk jeg ikke for jeg var ikke gammel nok.
For å gjøre en veldig, veldig lang historie svært kort. Endte det opp med at jeg sendte en mail i sinne klokka tre en natt til Statsministeren, med kopi til alle parter inklusiv HELFO. Jeg var jo i henhold til mitt pensjonsbrev alderspensjonist. En blir jo sparket ut av systemet når man har passert 60 og geleidet ut i perioden 57 til 60.
Pussig nok tikket det inn en mail fra HELFO kl 0900 om morgenen samme dagen med en forklaring om at det hadde vært en misforståelse, og at jeg så klart skulle få det nødvendige skjemaet. Da var det løst!
Hvordan får man tak i leger?
Det er flere fremgangsmåter i forhold til å få tak i legehjelp, det spørs i hvilken situasjon du er.
- Hvis du ønsker å bruke ditt reiseforsikringsselskap er det bare å møte opp hos en av de norske legene, eller dra til et av de private helsesentrene. Der tar de deg godt imot. Noen av de privatpraktiserende sentrene og legene har også blitt beskyldt for å flå forsikringsselskapene til overmål. Sykdom er god butikk! De norske legene er mer edruelige i så måte og anbefales.
- Hvis du vil bruke ditt blå Helsetrygdkort må du møte opp i resepsjonen på helsestasjonen og registrere deg med kortet og passet. Deretter er det bare å møte opp på akutten. Den har åpent bestandig, 24/7, og hele året.
- Hvis du har flyttet til Spania som pensjonist, må du få et dokument E121 fra Helfo. Det betyr at du er ute av det norske helsesystemet og får adgang til å komme inn i det spanske. Da får du alle rettigheter som om du skulle vært innfødt, og får tildelt en fastlege.
- Hvis du har flyttet hit for å jobbe betaler din arbeidsgiver Sosial Securidad til den spanske stat. Med denne innbetalingen følger også retten til helsetjenester og fremtidig pensjon.
- Hvis du har flyttet hit for å jobbe og det er en svart jobb, har du et problem om du skulle bli syk. Har du ikke en reiseforsikring som dekker utgiftene kan det bli dyrt. Reiseforsikringene er dessuten tidsbegrenset.
Erfaringer med norske leger.
Før jeg begynner å fortelle om Spanske leger må jeg vel for sammenligningens del si noe om de jeg har møtt gjennom et langt liv i Norge. Eller langt nok, for å si det slik.
En skikkelig doktor av den gamle sorten.
Huslegen vi hadde i Stavern når jeg var ung, var en av den riktige gode gamle sorten. Når han skrev ut resepter var det nettopp det det var. En oppskrift til farmasøyten hvordan han/hun skulle blande miksturen eller lage tablettene. Det var altså den gang apotekerne laget medisin, ikke bare fungerte som distributører for de store farmasøytiske selskapene.
Han var et oppkomme av historier og hadde alltid god tid til sine pasienter. Det var derfor ikke rart at ventetiden i køen på legekontoret var på mange timer.
Han drev så klart også med ekstraservice, som normalt var på den tiden i «gamle dager», og dro på husbesøk etter kontortid til de som ikke var i form til å sitte i køen på legekontoret.
Lege på hjemmebesøk med større problemer enn meg.
Litt lenger ut i livet fant jeg ut at det med å få en lege på hjemmebesøk aldeles ikke var en kurant sak. Det var i den tiden vi bodde i Kristiansand, jeg hadde hatt et uhell i forbindelse med ridning, men var blitt brakt hjem og til sengs. Så etter hvert når bedringen ikke kom, var utfordringen å få tak i en lege som ville komme på husbesøk, siden jeg ikke klarte å komme ut av sengen. Det var ikke lett!
Den eneste vi fikk tak i var en som var så plaget av Parkinson at jeg syntes mer synd på ham en på meg selv, og ambulansepersonellet hadde sitt svare strev med å forstå hans skjelvende håndskrift, i etterkant, om hvor de skulle kjøre meg.
Derimot var det svært imponerende at han med sine plager tok seg tid til å reise rundt til folk i nød. Han hadde jo så store skjelvinger at han så vidt klarte å sitte på sengekanten. Hvordan han klarte å kjøre bil er fortsatt et mysterium for meg.
Pilletrilleren.
Skikkelige pilletrillere har jeg også vært borte i. Jeg glemmer aldri en i Kristiansand som skrev ut Valium for det det meste. Jeg for min del fikk 200 for å få hjelp til urolige ben. Det fungerte dårlig for meg, men jeg tror han var i en fin tilstand. Han var sikkert en populær lege for mange.
Allergispesialisten
En annen lege som har brent seg fast i mitt indre etter flytting rundt i landet er en fra Fredrikstad-området. På den tiden jeg var hos ham var han en relativt ung lege med flott legekontor og han var spesialist i allmennmedisin.
Det han også var, som det ikke sto på døra, var at han var fullstendig overbevist om at alle hadde allergier for ett eller annet. Hvis du besøkte ham var alltid en av medisinene han skrev ut noe for allergi.
Han sleit litt med å finne min allergi, men på ett av besøkene hadde han funnet ut av problemet. Jeg var allergisk mot drittvær! Jeg ble rådet til å bosette meg et sted med stabilt klima, som Østerdalen eller Hawaii.
Siden Østerdalen ikke var aktuelt for meg, spurte jeg om jeg kunne få Hawaii på blå resept, men det kunne jeg nok ikke. Kun en nesespray. Egentlig hadde han jo lite peiling på stabilt klima. Gran Canaria, og de øvrige Kanariøyene har jo et vesentlig bedre klima enn Hawaii.
Leger på Gran Canaria
Min erfaring med legestanden på Gran Canaria er veldig variert etter noen sykdomsforløp. Derimot var jeg svært heldig med min tildelte fastlege etter at E121 var ordnet. Mer heldig kunne jeg ikke vært, men dessverre var ikke sjefen hjemme så heldig. Hun måtte faktisk bytte for han hun fikk tildelt var omtrent ubrukelig. Dommen over den nye er på det tidspunktet dette ble skrevet ikke falt. Vi krysser fingrene.
Jeg har faktisk ikke tall på antall leger jeg har vært i konsultasjon hos, men det må være totalt rundt 40, og helst over.
Noen leger er veldig hyggelige, flinke og klarer å stille rett diagnose. Noen er hyggelige, flinke, klarer å stille rett diagnose, og til og med klarer å gi rett medisin.
I mitt første alvorlige sykdomstilfelle med hospitalinnleggelse var det kun en av rundt tretti som klarte å gi medisin som virket. Det må dermed også understrekes at det viste seg at jeg var allergisk mot denne medisinen, men i utgangspunktet rimelig nær en løsning. Mest sannsynlig var nok dette en svært vanskelig oppgave som virkelig skilte klinten fra hveten, eller motsatt, for i andre sammenhenger har dette overhodet ikke vært noe problem. Hverken i forhold til diagnose eller medisinering. Så dette var nok et realt unntak.
Så har du en gruppe lykkejegere, ofte fra den andre siden av Atlanteren, som for eksempel Cuba. Jeg har jo alltid hørt at på Cuba hadde de et fantastisk helsevesen med gode leger. Hvis dette er sant så er de mindre flinke eksportert hit for å beholde de gode selv. De jobber oftest på helsesentre beregnet for turister. Men det er også unntak. Jeg har faktisk hatt en Cubansk lege ved en innleggelse i Maspalomas som var veldig nøye og flink.
Jeg må få ta et par eksempler vedrørende de mindre flinke Cubanske legene:
Turisthelsesenteret i Arguineguin med vondt i halsen.
Rett etter ankomst til Gran Canaria fikk jeg en voldsom hoste og halsonde, som jeg ikke ble kvitt. Hva gjør man da – jo man drar til en lege. Siden jeg aldeles ikke hadde peiling på hvor jeg burde dra, så gjorde jeg som mange turister og dro til et helsesenter i Arguineguin som reklamerte med 24/7 service innen absolutt alt.
Da jeg kom inn til legen satt hun bak sin pult med sine lange nymalte røde negler og stilte diagnosen ved å se på meg over bordet. Der jeg satt var jeg egentlig glad jeg kom for halsen og ikke til en prostatakontroll, med de neglene som hun hadde.
Jeg fikk en sprøyte og med beskjed om å møte opp hver dag i en uke for å ligge med en pustemaskin i noen minutter.
Hjalp dette? Nei, ikke i det hele tatt. Den eneste virkningen var at lommeboka gikk gjennom en slankekur siden jeg måtte betale dette selv, og ikke noe forsikringsselskap. (En har jo ikke reiseforsikring når en flytter til et nytt land, eller har mann? Kanskje hadde jeg det likevel siden det var ikke så lenge etter at jeg kom ned. Vel, vel – spist er spist og spydd er spydd.)
Helbredelsen
Det endte med at jeg måtte finne den offentlige helsetjenesten. Etter en rundspørring fant jeg ut hvor det var, og møtte opp. Først måtte jeg registrere meg, slik at de fikk alle dataene og registrert mitt blå helsetrygdkort. Deretter var det inn på akutten.
Etter litt venting ble jeg vist inn til legen som hadde vakt. Han stilte fort en diagnose og sendte meg inn til sykesøstrene i naborommet. Der fikk jeg et par reale sprøyter i skinka (noe som er jævlig vondt) med en utrolig helbredende virkning.
Etter dette viste jeg hvor jeg skulle dra, og ikke dra. Turisthelsesenteret var nok mest interessert i mine penger. Det er jo veldig praktisk at pasientene normalt er her kun i en uke eller to så de slipper å se dem igjen etter at de, eller forsikringsselskapet, har blitt flådd.
Eksempel nummer to:
Akutten på Hospital San Roque Maspalomas.
Under den første alvorlige sykdommen, som senere førte til min første innleggelse, fant fastlegen min ut at han ville prøve å sende meg til akutten på Hospital San Roque Maspalomas. Dette var etter at problemet med E121 var løst, og jeg var inne i helsesystemet. De hadde jo også spesialiser mente han.
Ved ankomst ble jeg vist inn til legen. Det var en ny Cubansk lege. Hun også stilte diagnose uten viderverdig undersøkelse, og ga meg en resept. Jeg har fått en følelse at de Cubanske legene tror de har synske evner og er i slekt med Snåsamannen.
Det pussige her var at hennes diagnose var så langt fra det de andre i underkant av 20 andre legene hadde stilt om det samme problemet, på det tidspunktet, som det gikk an å komme.
Vel, vel tenkte jeg, kanskje hun har rett, og alle de andre har vært på bærtur. Jeg handlet medisinen og startet på kuren.
Et nytt forsøk.
Etter to dager med nye tilleggssmerter hadde jeg fått nok. Jeg dro tilbake til akutten i Maspalomas og forlangte en ny diagnose av en annen lege. Denne diagnosen var i tråd med det alt overveiende flertall av leger før hadde stilt, men medisineringen var så klart feil og uten virkning.
Det var nettopp det som var problemet. De fleste hadde rett diagnose, men fant ingen medisin som virket. Å sende meg til noen spesialist var helt utelukket for det hadde de ikke der innen fagfeltet på dette sykehuset.
Jeg må også få skyte inn i denne sammenhengen at fastlegen min hadde ved første gangs konsultasjon stilt rett diagnose, men ga meg tablettene som er vanlig for denne plagen, og som dessverre ikke virket på meg. Akkurat som flere spesialister gjorde i ettertid.
Jeg var også innom en norsk lege for å få sjekket om de med norsk utdannelse var bedre. Det var ikke tilfelle. Her endte jeg opp med to mulige diagnoser med henvisning til to private spesialister som kostet skjorta og underskjorta. Den ene av de privatpraktiserende spesialister forsto heller ikke hvorfor legen hadde sendt meg dit.
Den neste historien er om legetimer og fritid. Følg med!
Lik og del så dette blir en «bestselger» 🙂
Del dette:
