Psykiatriavdelingen, eller Psiquiatria på spansk, holder til i 6 etasje på Hospital Insular, og har et venterommet med en helt fantastisk utsikt. Her ser du rett utover havet. Nå var det ikke utsikten jeg skulle fortelle om, men min erfaring med disse hyggelige spesialistene.
Er det noe som fungerer under topplokket?
Grunnen til at jeg kom dit i første rekke var at jeg hadde klaget til neurologen om at jeg hadde så elendig hukommelse, og hadde en mistanke til de tablettene jeg var satt på. For å få sjekket ut dette sendte han meg til denne psykiatriavdelingen.
Litt info om Sykehushistorier:
Disse historiene med Sykehushistorier bør leses i sammenheng fra den første og utover.
Historiene så langt:
Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania
Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria. Her med en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.
Sykehushistorier 2 – Leger. spanske leger, hvordan en kommer inn i systemet, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.
Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.
Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.
Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.
Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få time ved å bli fly forbandet.
Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus. Noen ganger er det en fordel å bli lagt inn for å en raskere diagnose.
Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2. Noen dager er ikke som andre. Her er en av mine dager som jeg gjerne kunne unngått.
Sykehushistorier 9 – Endoskopi. Skrekken for å spy ut hele rommet.
Sykehushistorier 10 – Rehabilitasjon. Det kan til tider være tilnærmet umulig å finne frem til dit du skal uten en god innføring i systemet.
Test på psykiatriavdelingen
På et bitte lite kontor satt to spesialister. De flotter seg ikke på dette sykehuset. Rommet var vel på størrelse med et romslig bøttekott uten vinduer.
De trivelige spesialister skulle finne ut om rikets tilstand. Eller om hjernen min virket, for å si det på en annen måte. Undersøkelsene gikk ut på en rekke tester. Alt fra om jeg husket dag/dato/år, om jeg kunne klokka, legge brikke etter etter et mønster, ramse opp tallrekker forlengs og baklengs, huske ord og mer til. En ganske så interessant test, syntes nå jeg.
Testen gikk bra og det ble konstatert at jeg i hvert fall ikke var helt borte vekk. Jeg spurte også om jeg kunne få en ny test påfølgende år for å se om det var noen utvikling i negativ retning, hvor på de svarte at det kunne jeg kanskje få men det måtte gå via neurologen min, som koordinerte det meste.
Ved neste besøk hos neurologen spurte jeg derfor om jeg kunne få en ny test, og det skulle han ordne, samt at han ønsket en skanning av hjernen for å sjekke om alt var på plass.
Jeg skulle bare vente på innkalling. Det gikk så lang tid at jeg nesten hadde glemt det.
Skanningen
En solrik dag, som det alltid er her i sør på Gran Canaria, fikk jeg en telefon om at jeg skulle på skanning. Det var en skanning av magen etter en rekvisisjon fra spesialisten i gastronomi. Denne hadde jeg ventet på. (Nå lurer du kanskje på hva dette har med Psykiatriavdelingen å gjøre?)
I det samme jeg hadde lagt på røret kom jeg på at den dagen var ikke helt passende siden jeg skulle hente vår datter på flyplassen. Heldigvis så hadde fyren ringt fra et normalt nummer og ikke ett av disse som dekker hele skjermen. Det betydde at det var mulig å ringe tilbake. Nummeret ble ring opp og samme kar tok telefonen. Jeg spurte om det var mulig med et bytte og det var det, men de måtte ringe meg opp igjen. Etter noen uker kom telefonen med ny dato og klokkeslett.
Testen skulle tas på barnesykehuset i Las Palmas. Tydeligvis så bruker de utstyret til voksne når det er på tidspunkter hvor det ikke brukes på barn.
Scanning på Hospital Universitario Materno-Infantil de Canarias.
Venterommet var nærmest umulig å finne, men det ordnet seg etter en del spørring. Jeg kom inn bakveien. Det samme skjedde når jeg var der med min kone senere. Jeg viste jo ikke at det var til det samme stedet, og ikke husket jeg veien. Til og med hun i resepsjonen viste ikke hvor det var, og ga oss feil retning. Er det mulig!
Nok om det – rommet er veldig barnevennlig og dekorert deretter. Skanneren og rommet den står på er også malt med trivelige motiver.
Vel inne så begynte jeg å kneppe opp skjorten, men ble informert om at det trengte jeg ikke gjøre. Det var bare å legge seg ned og lukke øynene. Jeg stusset litt over dette. Skannet de gjennom knapper?
En god tid etterpå, når jeg kom til spesialisten for magen for å få tolket skanningen, fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde møtt opp til timen. Jeg protesterte og fortalte at jeg hadde jo fått timen utsatt. Han svarte så at den skanningen var ikke av magen men av hjernen. Da skjønte jeg hvorfor jeg ikke trengte å ta av skjorta. De hadde nok surret med de to rekvisisjonene som lå inne på meg.
Oppfølgingen av neurologen og psykiatriavdelingen
Det er ganske flotte greier. Naurologen fikk undersøkt skallen min og bekreftet at den ikke var helt tom, som jeg hadde forventet, samt at alt så bra ut. Han ordnet det også slik at jeg skulle til ny test på psykiatriavdelingen året etter.
Den gangen måtte jeg faktisk inn to ganger. Første besøk ble en kort test. Mest for å sjekke at jeg ikke hadde Alzheimer. Deretter ble jeg bedt om å komme inn en gang til, ledsaget av min hustru. Ikke for at de skulle spørre hun ut om hvor glemsk og tullete jeg var, men for at de ville ha den videre testen på norsk for å få den mest mulig riktig.
Hun ble dermed satt til å oversette en del ord ved neste besøk, som ble brukt i testen. Her måtte jeg altså sitte og bli testet av min bedre halvdel på psykiatriavdelingen i Las Palmas. Ikke verst!
Testen ble bestått, men faktisk litt dårligere når jeg fikk huskeleken på norsk, enn året før på engelsk. Jeg var blitt ett år dummere.
Jeg håper dette blir en årlig foreteelse. Det er kjekt å få fulgt opp hjernevirksomheten.
Jeg får vente og se hva som skjer.
Følg med videre i historiene!
Jeg håper du liker dem.
Følg oss:
Del dette:
