Her er en kort historie om endoskopi. Undersøkelser hvor de går ned i magen via en sonde ned gjennom halsen. Syntes du det høres fælt ut? Har du prøvd det?
Litt om Sykehushistoriene
Historiene bør leses fra begynnelsen for å få sammenhengen.
Historiene så langt:
Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania
Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria. Her med en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.
Sykehushistorier 2 – Leger. Spanske leger, hvordan en kommer inn i systemet, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.
Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.
Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.
Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.
Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få time ved å bli fly forbandet.
Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus. Noen ganger er det en fordel å bli lagt inn for å en raskere diagnose.
Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2. Noen dager er ikke som andre. Her er en av mine dager som jeg gjerne kunne unngått.
Endoskopi
Jeg har nå vært gjennom noen endoskopiundersøkelser på Hospital Insular etter trøbbelet med bukspyttkjertelen (pancreas på fagspråket). For de av dere som har vært med på denne moroa hjemme, så kan dere her lese om hvorledes det foregår på Gran Canaria.
For å få en slik undersøkelse må man så klart være henvist fra en spesialist.
Første gangen jeg skulle dit så rekvirerte Sykehuset i Maspalomas undersøkelsen, siden jeg ikke fikk innkalling mens jeg var innlagt. Min fastlege, derimot, tok ingen kjangs for at dette fungerte og sendte meg rett til Vecindario. Til en spesialist som rekvirerte med prioritet. Jeg antar at det var sist nevnte som gjorde susen.
Engstelig?
Første gangen jeg skulle på en slik undersøkelse var jeg faktisk engstelig. Ikke på grunn av selve undersøkelsen, men for å få en slange ned gjennom halsen.
Ja – det jo det som det går ut på. De stikker en slange med utstyret sitt på ned gjennom halsen og ned i magen. Den var ikke så tykk som en hageslange, men tykk nok. Dette for å kikke, og for å rydde opp hvis de ser noe. Det er visstnok noe på tuppen av utstyret de kan rydde litt med, sies det. For min del så skulle de jo inn i bukspyttkjertelen, og videre derfra på jakt etter små steiner, svulster, eller hva det nå enn var.
Endoskopi kan også foregå fra den andre enden hvis feilen ligger nærmere det bakre hullet. Jeg regner med at utstyret vaskes mellom hver tur.
Dette måtte jo være svært ubehagelig! Jeg hadde jo hørt noen skrekkhistorier fra Norge. Ville jeg spy ut hele rommet, eller hva?
Ved ankomst til undersøkelsen må man melde seg og skrive under på noen papirer i to eksemplarer. Det er sikkert ett eller annet om at de fraskriver seg alle tabber. Dette er bare en antakelse for jeg har absolutt ingen peiling. De forsikrer seg også om at du har med en ledsager, av god grunn. Ledsageren må forøvrig vises frem, så de lett kan finne personen.
Bøttekottet.
Når jeg ble kalt inn til undersøkelsen ble jeg vist inn til et rom som så ut som et lite lager, eller stort bøttekott. Ingen vinduer bare mange reoler og mye utstyr.
Sikkert praktisk å foreta undersøkelsen på et lager for da var jo alt man trengte innenfor rekkevidde, tenkte jeg.
Jeg ble tilkoblet en føler for puls på fingeren og blodtrykk på leggen. Stukket med en tilkobling for medisinering og plassert i stabilt sideleie.
Etter at de ga meg en sprøyte i tilkoblingen fikk jeg ikke en gang tellet til fem før jeg var i drømmeland. Egentlig var jeg heller ikke der, for jeg var bare helt totalt borte.
Etter mørket.
Etter en uviss tid etter endoskopiundersøkelsen våknet jeg, og jeg spurte om de snart skulle starte. Så borte vekk hadde jeg vært. Ganske forvirret! Da fikk jeg beskjed om at jeg faktisk var ferdig og kunne gå ut. Gå og gå fru Blom. Så enkelt er det ikke når en er helt dritings. Et stopp i en hvilestol hjalp godt før geleiding ut av min ledsager, som i disse tilfellene har vært min kone.
All min frykt for å spy ned hele undersøkelsesrommet var jo helt unødvendig. Jeg merket jo ingen verdens ting! De neste gangene jeg var gjennom en slik undersøkelse hadde jeg en veldig lav hvilepuls, og ingen betenkeligheter i det hele tatt.
Det var forresten to morsomme episoder:
1. Ved undersøkelse nummer 4 eller 5, ble jeg stilt et spørsmål før de sendte meg til drømmeland. Det var om jeg hadde ett eller annet. Helt uforståelig for meg. Sykepleieren var ikke borte vekk så hun viste meg et bilde på telefonen sin av et gebiss.
2. Under et av disse oppholdene for å komme til hekten, kan jeg så vidt erindre at jeg hadde en rotete samtale med en av de andre pasienten. Det var vel noe tilnærmet fyllesamtale. Ikke bra!
Det som derimot var bra, og en nødvendighet, er ledsageren. Både for å klare å gå ut, finne bilen og for ikke å snakke om å kjøre hjem.
Jeg håper du liker historiene! Den neste er om: Rehabilitasjon.
Heng med!
Del dette:
