Som en glemsk gammel gubbe med lang erfaring i trekking av hestehenger til og fra stevner og treninger, er det ikke mange turene som har brent seg inn i hukommelsen. Men det er noen.
Jeg kan nevne to turer jeg husker godt:
- På vei til et stevne, hvor vi naturlig nok var ute i litt dårlig tid, røk gassvaieren på bilen. Siden jeg ikke hadde noe å hjelpe meg med i nøden, måtte hesten tas ut, sales opp, og rytteren måtte ri til stevnet, mens jeg ventet på veihjelp. Fra den tiden jeg hadde en Skoda 120LS var jeg vandt til at denne røk. Den gang hadde jeg alltid med et snøre som jeg kunne trekke fra forgasseren på motoren bak i bilen, til hånda jeg hadde i det nedrullede vinduet. Gass ble gitt ved å dra i snora. Ulempen var at alle jeg møtte hilste på meg også. (Skodaen kunne ikke trekke hest vel og merke.)
- Turen til Tenerife fra Gran Canaria og tilbake.
Det er sist nevnte tur jeg skal fortelle om her.
Forberedelsene
Det hadde seg slik at min datter skulle fra Gran Canaria til Tenerife en helg for å delta på en dressurtrening med den eminente Rafael Soto, som har olympisk medalje i sølv fra OL i 2004. Dette var en dressurtrening med hest, vel og merke, ikke for å få dressert henne.
Siden vi har hestehenger, men ikke bil til å trekke med, så måtte vi få lånt en. Denne gangen var det en venn av min datter som lånte oss bilen. En fantastisk Jeep Grand Cherokee. Super komfortabel, god plass, strek motor og automatgir. Sist nevnte er svært fordelaktig ved hestetrekking. I det hele tatt en fantastisk bil.
Under forberedelsen til avreise merket vi at en bagatell ikke var helt OK.
Det var etter vaskingen av hengeren på bensinstasjonen åpenbaringen fant sted. Ja vi må vaske hengeren og få veterinærattest på at den er vasket og desinfisert ved transport over vannet til naboøya Tenerife.
Ved bunkring rant det diesel ut over hele stasjonen. Det var et hull i tanken på toppen. Ja vel, det er i for seg ikke noe unormalt, og en må bare passe på at en ikke fyller helt opp. Dieseltanken er jo stor så problemet er lite. Dessuten regner det jo aldri her så faren for å få vann inn i tanken er minimal.
Jeg har faktisk hatt dette problemet på en Golf i Norge. Kunne ikke kjøres i regnvær. Det endte med at jeg fikk satt tanken til båtmotoren i bagasjerommet og slangen frem til forgasseren. Folk lurte litt, forøvrig, når jeg fylte bensin i bagasjerommet.
Turen til Tenerife, den største Kanariøyen, med hestehenger.
Opplastet med to hester bak og en drøss under panseret, tre glade passasjerer, og en mengde utstyr og bagasje la vi ut på veien med godt mot. Alt var fryd og gammen der vi kruset oppover GC1 mot Las Palmas i den nydelige bilen.
Når man skal kjøre til Fred Olsens Ferge over til Tenerife, er det to veier og velge i.
- Via byen Las Palmas
- Via GC-3 og GC-23
Alternativ 2. ble valgt for da slapp vi trafikken i byen. Denne veien har en del stigning før man kommer til toppen og kan cruise ned mot GC- 2 og videre til Puerto de las Nieves ved Agaete.
Stigning, tung bil og tung henger med to hester, gjør at blikket fester seg ved motorens temperaturmåler når man kjører ukjente biler. Denne rutinen er innarbeidet på grunn av dårlige erfaringer. Smart og lurt, men ikke alltid like hyggelig, noe det heller ikke var denne gangen.
Temperaturen ble faretruende høy. Dette fikk naturlig nok innvirkning på kjørestilen, men vi klarte bakken med svett panne og høy puls. Svetten kom ikke av bilens innvendige temperatur for en bil i denne klassen har selvfølgelig AC.
Etter passering av det høyeste partiet var det bare en fornøyelig sjarmøretappe igjen til fergeleiet.
Fra Fergen til stallen på Tenerife.
Fergeturen gikk flott i hyggelig selskap med bilens passasjerer. To hesteeier, hvorav en av dem var min datter som skulle ri begge hestene, og min datters lokale trener.
Så ble det en ny prøvelse. Stallen lå på rundt 1000 meter over havet, og heldigvis ikke helt oppe på Spanias høyeste fjell.
Veien gikk ikke så mye i sik sakk, mest rett oppover. Dette ble en ny etappe med stirring på temperaturmåleren, utpreget pannesvette og angst i blikket. Heldigvis gikk alt vel så angsten var totalt bortkastet. Med hensynsfull og rolig kjøring ble det ingen problemer, kun en ganske varm motor.
Bilnøkkelen
Etter at vi hadde fått hestene på plass, og booket inn på hotellet, var sulten merkbar. Vi la igjen ut på tur til en restaurant/kafé/bar oppe i fjellsiden.
Maten var nydelig, og alle var glade og mette sånn rundt midnatt, og det var på tide å finne loppekassa. Med stort sett stødige skritt gikk vi ut til bilen. Satte nøkkelen i dørlåsen, vred rundt og nøkkelen brakk rett av. Ja vel! Låst bil, reservenøkkel på feil øy og midnatt! Hva gjør man da?
Etter litt spekulering kom en av passasjerene på at vi skulle ringe den hyggelige jenta som geleidet oss den siste etappen til stallen for i det hele tatt kunne finne frem. Som sagt så gjort. Rett etterpå dukket hun opp med sin kjæreste og kjørte oss til hotellet. De to og vi fire ble en full liten bil etter en plundrete utpirking av nøkkelen fra døra.
Dagen etter kom den hyggelige jenta og hentet oss, kjørte oss til en låsesmed på et av senterne ved den nordlige flyplassen på Tenerife, og tilbake etter utført sliping og programmering av nye nøkler. (Jeg kjøpte to for å være sikker, for den nette sum av 180 €.) Så var dette problemet tilbakelagt. Vel, vel – ikke helt. Fjernkontrollen virket ikke og det gjorde heller ikke den automatiske låsingen, så alle dører måtte låses individuelt.
Vi oppdaget også en ny ting på dag to. Bilens batteri tappes i løpet av en natt. Etter dette ble det spennende hver morgen om vi måtte ha starthjelp eller ikke.
Uværet
En gang eller to i året blir det skikkelig uvær på Kanariøyene . Tro det eller ei. Denne turen falt så klart på et slikt tidspunkt med en forferdelig storm. Jeg begynte sterkt å tro på både ganing og karma. Med dårlig hukommelse ble hjernen gransket for ting som kunne ha utløst denne serien med uheldighelter. Ingen ting markerte seg tydelig, men så er jeg jo glemsk må vite.
Treningen gikk forøvrig bra, og det ble et hyggelig og svært sosialt opphold med trivelige folk, god mat og godt drikke. Uværet ble vi heldigvis ikke så veldig mye berørt av, siden vi var såpass høgt, men vi fikk noen omganger.
Det er faktisk den første gangen jeg har vært i en ridehall med tåke så tykk at det neste ikke kunne sees over banen.
Tåke har jeg aldri opplevd på Gran Canaria, så dette var minnerikt.
Hjemreisen fra Tenerife.
Så kom vi nærmere tidspunktet for reisen hjem. Uværet hadde herjet en tid og nyhetene kom om at veier var stengt, fare for stansing av fergetrafikken og flere uhyggeligheter. Styrtregn og en drivstofftank med hull på toppen, som kan ta inn regnvann når det spruter opp fra hjulene, var heller ikke en hyggelig tanke.
Dessuten er det ikke bare bare heller å bremse ned 1000 høydemeter med en svært tung ekvipasje.
Siden veien stort sett var rett oppover på veien opp, var den selvfølgelig like bratt ned. Her kom kjøretrening og omtanke inn som god ballast. Problemet var bare det at vi var usikre på hvilke vei som var åpen. Ved ras eller stengning på grunn av store vannmengder var de smale veiene umulig å snu på, og rygging i bratthenget med hestehenger nesten en umulighet. En hestehenger har jo også bremser som løper på når staget til hengeren blir trykket langt nok inn.
Her kom det faktisk en liten engel å hjalp oss. Vi fant en vei uten stengsler, selv om regnet styrtet ned fikk vi ingen skrens med bilens tildels utslitte dekk, bilens bremser og motorbremsen tok oss trygt ned, og vi kom på siste ferge før ruten ble stengt. Det kom heller ikke inn vann i drivstofftanken, noe som hadde vært kritisk.
En fin avslutning.
Det var kun en liten morsom opplevelse som satte en spiss på hjemreisen.
I fergekøen, som var kaotisk, alle ville jo på denne siste fergen, kom en politimann og ville dirigere oss inn i et kaos som ville vært problematisk med hestehenger. Vi forklarte at det var svært ulurt og at det beste ville være og kjøre rett frem og stoppe på plassen foran pålastingen slik at de som lastet fergen tydelig kunne se vår bil og hestehenger og vinke oss inn når det passet i forhold til lastingen. Dette ville han ikke høre på. Nei vi skulle gjøre som han sa.
Etter en utfordrende helg var det noe som brast. Vår spanske venn i passasjersetet, forøvrig også politimann, eksploderte. Det samme gjorde jeg. Han som sto der å dirigerte køen fikk dermed inn en slagside på svært høymælt spansk fra passasjersetet og norsk fra førersetet. Det var mine forskremte passasjerer i baksetet som forklarte at jeg kjeftet på norsk etterpå. Jeg har ingen erindring i hvilket språk det kom ut på. I alle tilfelle fikk vi kjøre der vi ville, og vi har ledd mye av det i ettertid.
Dette ble virkelig en av mine mest morsomme turer med hestehenger.
Den fantastiske bilen med alle problemene fikk jeg faktisk et godt forhold til på denne turen. Senere forsøkte jeg å få kjøpt den, men det skjærte seg, og det hadde også girkassa gjort.
Livet er herlig på Kanariøyene.
Saludos
Audun
Del dette:
