I rekken med sykehushistorier har jeg nå kommet fram til min erfaring med rehabilitasjon. Nok et spesialfelt! Hva er nå Rehabilitasjon?
Litt info om Sykehushistorier:
Disse historiene med Sykehushistorier bør leses i sammenheng fra den første og utover.
Historiene så langt:
Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania
Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria. Her med en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.
Sykehushistorier 2 – Leger. Spanske leger, hvordan en kommer inn i systemet, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.
Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.
Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.
Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.
Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få time ved å bli fly forbandet.
Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus. Noen ganger er det en fordel å bli lagt inn for å en raskere diagnose.
Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2. Noen dager er ikke som andre. Her er en av mine dager som jeg gjerne kunne unngått.
Sykehushistorier 9 – Endoskopi. Skrekken for å spy ut hele rommet.
En langvarig plage.
Det hadde seg slik at samtidig med at jeg fikk problemer i beina fikk jeg også så jævlig vondt i helene. I en periode var det såpass at jeg omtrent ikke kunne gå. Jeg trodde jo at det var en sammenheng med de andre problemene i de nedre ekstremiteter, men det var bare en tilfeldighet, sa min neurolog.
Neurolog koordinere, og bestiller alle andre spesialistene på Hospital Insular for å få orden på skrotten min. Vel og merke de som har med, og tangerer hans fagfelt, og som tildels henger sammen med det jeg kom til ham for.
Vel – etter at neurologen toet sine hender sendte han meg til en Raumatolog. Altså en som har peiling på reumatiske sykdommer i ledd, muskler, bindevev, senehinner og nerver.
Han fant ikke helt ut hva det var, så i første rekke sendte han meg til MR, med påfølgende medisinering og en etterfølgende blodprøve, men han fant ikke ut av det.
Rekvirering av rehabilitasjon.
Etter en lang prosess med raumatologen for å få fikset helene, og som ikke ga resultater, sendte han meg til rehabilitacion, eller rehabilitasjon som det heter på norsk.
Jeg må si jeg lurte på hva dette var, men trodde det var til en fysioterapeut. Det var også det de trodde på helsesenteret i Vecindario.
Den dagen jeg kom dit, til rehabilitacion/rehabilitasjon på sykehuset Hospital Insular i Las Palmas, kom jeg ganske tidlig i forhold til oppsatt tid. Veldig tidlig egentlig.
Heldig som jeg var ble jeg tatt omtrent rett inn. Ingen venting.
Det var absolutt ikke en fysioterapeut jeg ble vist inn til, men en ny spesialist. (Er det spesialister i rehabilitasjon? Ikke vet jeg.) En skikkelig trivelig type. En tynn kar i 40 åra med et imøtekommende vinnende vesen. Jeg skulle gjerne hatt han som venn, faktisk. Han var god i engelsk, syntes det norske flagget var det aller flotteste, og hadde litt peiling på Narvik, av alle steder.
Første skritt – røntgen
Denne utrolige koslig fyren sendte meg så først på røntgen, for han mente han kunne se problemene bedre på slike bilder enn på MR-en den siste spesialisten hadde sendt meg til.
En sykepleier kom og geleidet meg gjennom sykehusets forvirrende indre og til røntgenavdelingen. Hun slet litt med å finne frem faktisk.
Etter at bildene var tatt, fikk jo jeg et problem. Hvordan skulle jeg finne tilbake til avdelingen for rehabilitasjon? Etter noen forsøk ga jeg rett og slett opp. Løsningen ble at jeg fant utgangen på sykehuset og startet derfra. Da var det en enkel sak for jeg husket jo hvor jeg hadde gått inn.
Spesialisten satt og ventet på meg, så når jeg igjen kom inn til ham studerte han bildene, og fant ut at det var noe som ikke var greit. Han hadde funnet grunnen til problemene. Supert!
Det hadde bare tatt tre år å finne ut av dette. Hvorfor var det ingen som hadde sendt meg til ham med en gang? Han sa at det var noe som måtte bort, og som måtte knuses. Sjokkbølger ble løsningen. Dette er den samme typen behandling som de bruker på å knuse gallestein og dets like.
Det skulle bli ukentlige bombardementer, med første innkalling pr telefon. Når jeg etter denne spesialisttimen kom ut i bilen så jeg på klokken. Dette var tidspunktet jeg egentlig hadde timen 😊
Rehabilitasjon med «Shock waves»
Dette var spennende tenkte jeg ved fremmøte på sykehuset. Skal tro om det gjør vondt?
Nei det var ingen ting å frykte. Jeg kjente det jo, for bølgene skulle jo knuse noe inne i helene som han fant på røntgen, men det var bare fryd og gammen.
Seks behandlinger skulle jeg til. Da var det bare å møte opp på sykehuset til rett dag på morgenkvisten, og jeg kom rett inn til behandling uten venting. Enten ble jeg behandlet av ham selv, eller av en annen hyggelig person.
Hvis han ikke gjorde selv så stakk han innom for en prat. Han er fra Gran Canaria og bor nord på øya. Han hadde faktisk vært lege i det spanske forsvaret, og i utenlandstjeneste. Ikke rart at han var en hyggelig fyr! Det var nok også noe av grunnen til hans interesse for Narvik. Krigshistorien. Problemet med disse besøkene var faktisk at de var for korte, for han er en svært trivelig kar å snakke med.
Etter behandlingene måtte de se an resultatet i 6 uker før jeg skulle tilbake til spesialisten. Jeg kan ikke si jeg var helt bra, men noe bedre. Noe løping kunne jeg fortsatt ikke drive med, hvis jeg ikke skulle se ut som en tenåringsjente som springer på høye heler. Jeg tror neppe det hadde sett pent ut.
Resultatet ble ordinering av fysioterapi i sør, med en gjenvisitt til den trivelige spesialisten etter et halvt år eller så.
Etter denne serien med turer til Las Palmas og behandlingen med sjokkbølgene, ble vel egentlig behandlingen dømt nord og ned. Både spesialisten og jeg hadde virkelig store forhåpninger til dette, men det ga ikke de forventede resultatene.
Rehabilitasjon – Fysioterapi
Ja hva skulle prøves da? Fysioterapi skulle prøves, mente han. Jeg fikk valget om å komme til Las Palmas eller få behandlingen i San Agustin sør på Gran Canaria. Selvfølgelig valgte jeg siste alternativ på grunn av avstanden.
Jeg fikk beskjed om å vente på telefon for innkalling.
Telefonen kom om jeg fikk oppgitt en adresse som jeg skulle møte opp på.
En umulig adresse.
Her fikk jeg aldri så lite problem. Jeg klarte ikke å finne det på kartet. Løsningen ble at på oppmøtedagen dro jeg bort i god tid for å finne plassen.
Jeg lette og lette i det området jeg hadde forstått at det var på bakgrunn av telefonen. Siden det skulle være i nærheten til Hospital Rocka, så gikk jeg til slutt inn der og spurte hvor dette kunne være.
Resepsjonisten pekte over hovedveien og fortalte meg at det var borte ved Spar-butikken på den andre siden av hovedveien. Flott, da burde det være lett å finne.
Jeg kjørte bort og startet letingen, med fant det fortsatt ikke. Det endte med at jeg måtte stoppe bilen, finne frem telefonen og GPSen for å finne ut av dette.
Litt hjelp må til.
Da stoppen en politibil ved siden av meg. Du kan ikke stoppe midt i veien sa politimanne ganske bryskt. Jeg forklarer at jeg er på leting etter et senter for å få fysioterapi, hvorpå politimannen peker på bygget jeg hadde stoppet utenfor. Der var det.
Men hvordan i alle dager skulle jeg kunne se det? Jeg så en tennisbane, en svømmehall, og en Italiensk restaurant. Vel og merke var det noen store bokstaver med ICOT på veggen, men det sa jo meg ingen ting.
ICOT – også et senter for rehabilitasjon/fysioterapi.
Grupo Sanitario, ICOT, er det største nettverket av spesialiserte helsestasjoner på Kanariøyene, med i underkant av 40 sentre rundt på øyene.
ICOT-senterne driver med: biomekanikk (hva nå en det er), vaskulær og kardiovaskulær kirurgi (ikke peiling), geriatri (burde vært der), logopedi, idrettsmedisin (i hvert fall ikke meg!), indremedisin, psykologi (mulig passende), rehabilitering og fysioterapi, ortopedi og mye mer.
Jeg tror dette er et privat selskap, siden det går an å bestille, og kjøpe, seg timer der innen det feltet en ønsker. Når en blir sendt fra det offentlige så koster det så klart ikke en cent for pasientene.
Alle sentrene har ikke helt det samme tilbudet, som for eksempel deres sykehustjeneste i Telde. Der har de spesialisert seg på hjerneskader og hjerneslag.
I San Agustin drive de med blant annet Fitness og Aquafit, rehabilitering og fysioterapi samt hjemmetjenester.
Det hjalp jo ikke meg at dette var en utbredt tjeneste når jeg aldri hadde hørt om det.
Fremmøte på ICOT
Vel, ved fremmøte ble jeg kalt inn til sjefen for dette senteret for rehabilitasjon. Det var sikkert en spesialist inne ett eller annet. Han undersøkte pedalene og satt opp hva slags behandlinger jeg skulle ha.
Ute hos forværelsesdamen ble jeg spurt om hvilket klokkeslett som passet for meg for behandling. Etter at det var avgjort var det bare å vente på innkalling.
Etter noen uker fikk jeg telefonen, og møtte opp.
Rehabilitasjon – Behandlingene
Første dagen fikk jeg et adgangskort, men også beskjed om at apparaturen var ute av drift. Jeg fikk også høre at behandlingene skulle være hver dag (mandag til fredag) i en måned. Altså tur hver dag fra Patalavaca til San Agustin med fremmøte før 1030. Og jeg som trodde det var en en gang i uka. Sannelig godt at jeg ikke valgte Las Palmas. Det hadde blitt mye kjøring.
Behandlingen gikk ut på ultralyd, kuldebehandlinger og massasje. Det siste var jo ganske behagelig.
Min tildelte fysioterapeut het Anna, og var en stille, smilende, trivelig og hjelpsom voksen dame.
Inne på ICOT for rehabilitasjon.
Når en kommer inn i behandlingsavdelen på ICOT, kommer du inn i en sal med mange behandlingsbenker, døye 10, trim apparater for å trene opp folk til å gå, gå i bakker og trapper, samt noen stoler pasientene kunne sitte på for å få varmebehandlig på nakke og skuldre.
Pasientene kom i rullestol, krykker, med stokk av ulike typer (også med mange ben) og så var det så klart mange som ikke hadde problemer med spaseringen. Det var også pasienter i alle aldre, fra spedbarn og oppover til de riktig gamle.
Den ene veggen i rommet er av glass, og på den andre siden er det et stort flott basseng hvor det er vanngymping på den tiden jeg var der.
Min behandling og fysioterapeutene.
Jeg ble derimot geleidet inn i et bitte lite avlukke hvor jeg skulle legge meg på en benk for deretter få ultralydbehandling. Ultralydbehandlingen skulle hjelpe for inflammasjon, ble jeg forklart. Etter denne var det massasje av føttene, og til slutt kuldebehandlinger ute i salen.
Jeg fikk et inntrykk at de hadde store problemer med å få, og å holde på sine fysioterapeuter. Hun jeg fikk tildelt var ikke der lenge før en annen overtok.
I løpet av den måneden hadde jeg vel 4 stykker. Alle sammen var flinke og svært hyggelige. En var faktisk også italiener. De siste dagene klagde de på at det var stor mangel på arbeidskraft, men at de var lovet flere i nær fremtid. (På nettsidene deres på den tiden søkte ICOT etter personer innen svært mange profesjoner.)
Ny løsning
Etter en måned med behandlinger og uten at det hjalp en døyt, mente så spesialisten, norgesvennen, på senteret for rehabilitasjon i Las Palmas at nå var det kun en siste løsning. Ortopedisk kirurgi.
Jeg spurte om det gikk an å prøve laserbehandling, som jeg hadde hørt om at dyrlegene hadde så god erfaring med på hester, men han mente det ikke virket på mine plager.
Siden norgesvennen var så begeistret for Narvik samlet jeg faktisk en del stoff om byen ved et besøk der, som jeg hadde tenkt å gi til ham. Dessverre ble det glemt ett eller annet sted i Europa, så han fikk ikke noe glede av det.
Håper du liker historiene!
Heng med!
Følg oss:
Del dette:
