Dette er en liten historie om et møte med en som selv mente han var poco loco, altså litt gal, og kanskje med rette?
Det hadde seg slik at en god venn, la oss kalle ham Roger for enkelhets skyld, og jeg, var på en biltur på Gran Canaria.
Vi endte opp i en liten landsby ved kysten rett nord for flyplassen. Landsbyen heter forøvrig Playa de Ojos de Garza og ligger i kommunen Telde, nettopp som den nordlige delen av flyplassen gjør. Altså ikke i den smale flyplass-kommunen Ingenio med Kanariøyenes høyeste palme.
Playa de Ojos de Garza
Da vi kom til landsbyen parkerte vi ved innkjøringen og tok en liten tur ned til havet. Ja det har seg slik her at byens hus ligger i strandkanten, så veien/gata går på landsiden.
Denne landsbyen har virkelig røttene i havet; nærmere kan det nesten ikke bygges. Mest sannsynlig bygget helt ulovlig siden den er innenfor 100 meteren, men kanskje den nå er reddet av den nye kystloven. (Se også historien om El Roque)
Borterst i gata svinger veien ned til havet. Der er det en restaurant hvor vi inntok noe leskende for å skylle bort litt veistøv (sikkert kaffe). Etterpå spaserte vi en tur på den flotte promenaden langs havet, og så på lokalbefolkningen som forsøkte å få fanget noe fisk til middag.
Det er også en liten relativ moderne kirke, eller rettere sagt et bitte lite kapell, på strandpromenaden. Det har store vinduer i fronten mot havet, så det er en fantastisk utsikt derfra. Havets voldsomhet kan dermed studeres fra et beskyttet område om været skulle være på sitt verste. En kan jo tenke seg at det opprinnelig bodde en del fiskere i landsbyen som hadde stor respekt for havets krefter.
Etter den lille spaserturen, for å beundre stedets kvaliteter, noe som var fort gjort, vendte vi tilbake mot bilen, som var parkert ved innkjøringen til Playa de Ojos de Garza.
Den merkelige eiendommen.
Nå du kommer hit så er det et pussig hus og eiendom rett på høyre hånd. Du kan ikke unngå å se det. Det var så bort dit Roger og jeg ruslet før vi gikk til bilen. Hva i all verden er dette – spurte vi hverandre? Ja si det – er vel det svaret vi også fikk.
Hvis man skal ta på seg en negativ mine, kan det vel se ut som organisert skrot. Gamle bildekk, bygningsrester, tauverk, flasker og mye mer til. Eller ser det ut som en kunstners uttrykk gjennom resirkulering? Bedøm selv.
I alle tilfelle, vi tuslet nå innom eiendommen for å studere «installasjonene» nærmere. Etter å ha kikket noen minutter dukket eieren opp. Vi var vel kanskje noe engstelig for å bli jaget som skabbete bikkjer, men den godt voksne gubben var en solstråle som elsket å vise frem sitt verk.
Installasjonene til kunstneren som mente han var poco loco.
Hans navn var Antonio og han presenterte seg som kunstner og poco loco. Altså litt gal. Noe vi fikk bekreftet under omvisningen. Han var jo så klart ikke gal, bare full av oppfinnsomhet og en høy overdose av godt humør. At det går an!
Han viste oss hvor praktisk det var å sitte oppe i trærne sine, hvordan han kunne komme seg fra tre til tre på tauverket uten å være Tarzan (det vokser ikke lianer her på øya), viste oss det han hadde laget av gammelt skrot, og kjørte oss i en vogn som bare gikk i sirkel. Det ble virkelig en uforglemmelig omvisning.
(For de som ikke kan alt om Tarzan så er lian en vedaktig klatreplante som kan bli opptil 100 meter lang. Lianer er en fellesbetegnelse på planter med denne spesielle veksten. De vokser blant annet i tropiske regnskoger. I Norge kan eføy og vivendel betegnes som lianer. (Wikipedia) )
Kunstneren Antonio, som kanskje var poco loco, glemmer ingen av oss, selv om vi begge har en nifst dårlig hukommelse.
Det er utrolig hva man kan oppleve på denne omfangsrike lille øya.
Livet er herlig på Gran Canaria. En kan treffe mange pussige og hyggelige folk.
Saludos
Audun
Del dette:
