Sykehushistorier 15 – Besøkende og pasienter

Pasienter med og uten sine respektive besøkende kan til tider gi deg minnerike opplevelser når du er innlagt på sykehus. Så, det å bo på tomannsrom kan ha sine fordeler.

Besøkstidene oppfattes også som kun veiledende på Gran Canaria.

Litt info om Sykehushistorier:

Dette er en serie med sykehushistorier fra Gran Canaria, og de bør leses i sammenheng. Historiene tar for seg det meste om helsevesenet.

Historiene så langt:

Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania

Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria

Sykehushistorier 2 – Leger

Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid

Sykehushistorier 4 – Leger og språk

Sykehushistorier 5 – Blodprøver

Sykehushistorier 6 – Spesialister

Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus

Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2

Sykehushistorier 9 – Endoskopi

Sykehushistorier 10 – Rehabilitasjon

Sykehushistorier 11 – Psiquiatria – Psykiatriavdelingen

Sykehushistorier 12 – Urolog

Sykehushistorier 13 – Sykepleierne, mat og medisiner

Sykehushistorier 14 – Renhold eller hvordan spre smitte effektivt.

Jeg håper du vil like historiene!

Besøkstider

Det har seg slik at det faktisk egentlig er besøkstider på de to sykehusene jeg har vært, selv om det ikke virket slik. På en vanlig dag var det kontinuerlig mange flere besøkende enn pasienter på begge to.

De innlagte fikk besøk hele tiden av familie og venner, og mange var der og så til pasientene fra morgen til kveld. Det var også ganske vanlig at en av de pårørende overnattet i besøksstolen på rommet.

Besøksstol Hospital San Roque Maspalomas - Sykehushistorier Pasienter

En liten sjekk i forhold til de pårørendes overnatting

Jeg tok en liten sjekk en kveld på San Roque Maspalomas den første gangen jeg var innlagt der.

Jeg hadde vært ute å tatt noen damp (elsigarett) før sengetid rundt halv tolv, noe som egentlig er etter sykehusets stengetid. På veien tilbake til mitt rom tittet jeg inn på alle rommene jeg passerte, og på alle var det overnattende i besøksstolene til etablissementets pasienter.

Det skal også sies at det var vaktpersonell der den gang som tok en runde på formiddagen før kl 1300, for det var egentlig da besøkstiden startet, og de tok en runde på kvelden kl 2000 når besøkstiden var over. Det ble dessuten ropt over høyttaleranlegget at nå er besøkstiden over. Brydde noen seg om dette? Ikke nevneverdig. Det er mulig de gikk ut og tok en røyk rundt 2000.

Har vi det slik i Norge?

For oss fra Norge er dette uvandt. Får man besøk fra familie eller kjente ønsker de ikke å være der ett minutt lenger enn nødvendig, og aldeles ikke fra morgen til kveld. Slik er i hvert fall min familie. Og slik er jeg.

Dette merkes så klart av de innfødte. De lurte nok på om jeg var alene uten familie eller venner på denne øya, eller om jeg hadde kompliserte familie- og venneforhold.

De syntes i det minst at vi er et rart folkeferd som ikke tar vare på de syke. Sikkert rett nok, men vi har da vel annet å fordrive tiden med enn å henge på et sykehus? Det er jo aldeles ikke noe morsomt.

Pasienter og pårørende -  Sykehushistorier fra Gran Canaria

Pasienter

Når jeg ikke vet navnet på pasienter gir jeg dem et navn etter fremtoning. For eksempel:

  • Indianeren uten bein
  • Pyjamasen
  • Cowboyen
  • Banditten med to politimenn fra Policia National utenfor døren hele døgnet. (Jeg regnet med at den pasienten dro gjennomsnittsalderen ned på den avdelingen jeg lå på i Las Palmas, hvor det stort sett bare var gamlinger.)
  • Hyleren som hylte og skrek noe forferdelig. En dag tok hylingen slutt. Da var det fire muligheter: død, bedre, flyttet eller utskrevet. Ikke vet jeg. Et annet alternativet er at han ikke skrek lenger, men at det er han som lagde de nifse harkelydene borte i gangen.
  • Bak Gardinen
  • Tyskeren
  • Lyset
  • Og flere til.

Når det gjelder pasienter så vil jeg her fortelle litt om noen av de jeg hadde mest kontakt med:

Domingo (og kona).

Domingo og kona var et svært voksent og hyggelig par. Personer jeg neppe vil glemme selv om hukommelsen er elendig. Han fikk dette navnet for jeg møtte ham på en søndag.

(Jeg legger ikke ut hans egentlige navn av personvernhensyn, dette gjelder også de andre pasientene som senere blir beskrevet.)

For ikke å gå forbi for mange av opplevelsene jeg hadde med dette paret tror jeg det er best å klippe litt inn fra dagboken.

Søndag

Da jeg kom hit til hospital insular i dag, en søndag ettermiddag i adventstiden, ble jeg booket inn i resepsjonen, og rullet opp til mitt rom. Det deler jeg med en eldre spanjol. Han er bosatt i Playa del Ingles og har jobbet i resepsjonen på hoteller det meste av sitt liv. Hva han er her for har jeg ikke fått klarhet i, men han har så langt vært her i to uker og tror han skal bli en uke til.

Mandag kveld

Kona til Domingo kommer hver dag, virker det som. Deres datter kjører henne opp hit til Las Palmas, og kona er sammen med Domingo hele dagen frem til hun har hjulpet ham med å få i seg middagen. Rundt åtte ni tiden. Så kommer dattera på besøk og kjører mora hjem.

Ut over det har han stadig besøk av venner på sykehuset og folk utenfra. Både Domingo og kona snakker til en viss grad engelsk, og det er jo bra men ikke alltid like lett å forstå.

Tirsdag

To netter med Domingo, og det er en prøvelse. Stakkars mann, han har det ikke bra. Han får en del hjelp om natta med det ene og det andre. Dette gjelder også en pustemaske som han også bruker av og til om dagen.

For meg er det ikke lett å sove med den snorkinga til Domingo, som forøvrig må holde alle pasienter på Hospital Insular våkne. Det er også hosting og harking med en styrke som gir tinnitus. Bortsett fra hosting, snorking, fising, raping og spytting er han og kona svært greie. Det kunne vært verre for borti gangen ligger en type som skriker rett som det er, og jeg kunne godt tenke meg å slippe å ha han som romkompis.

Egentlig virker det som et sykehjem her. Jeg har bare sett gamlinger. Det er kanskje slik det er? Hvis det kun er pasienter med nevrologiske diagnoser her, kan det jo hende at det kun er gamlinger som får det meg inkludert. Ellers så er de her for at det ikke er noe annet sted å plassere dem.

…..

Sengetøy skiftes hver dag. Når jeg ble lagt inn var det også tisselaken, men de har sluttet med det idag, antakelig fordi de de har funnet ut at jeg er tett.

Håndkle, som heter toalla på spansk, har jeg måttet be om. De blir også inndratt hver dag og det kommer nødvendigvis ikke et nytt automatisk.

Akkurat nå tar Domingo en sang. Det er en litt trist spansk sang og det er vel en grunn til det.

Middagstid

Nå er klokken ca halv åtte og jeg ligger her og venter på middag. Det blir neppe en kulinarisk opplevelse, men det er jo noe å fordrive tiden med. Jeg har også fått det trådløse nettet til å virke til en viss grad, og det er jo flott. Heldigvis har jeg med en haug filmer og serier på plata som jeg kan dukke ned i for å få tiden til å fly.

……

Etter middag i dag sang både Domingo og kona for meg. Det var jo hyggelig 🙂 Vi hadde også en lang prat om Internettet på sykehuset samt familie, og de viste meg bilder.

Kona er med i den teknologiske verden og sitter med Candicrushen når hun er her. Han er en gammel gubbe som ikke har forstand på duppe-dingser.

Domingo har trøbbel med å gå. Legene har ikke funnet ut av hva det er, men nå håper han på å komme hjem til jul. Jeg syntes han virker bedre. Herjer litt rundt i rullestolen og spiser sittende i den. Ikke som dagene før ved mating av kona.

Onsdag

Noen hadde skrudd av lyset i mellomgangen og TVen til Domingo i natt, så det hjalp litt. Døra står som normalt åpen om natta, så det er ikke støyfritt, og med lydene fra Domingo blir det jo ikke akkurat fredfullt her likevel.

Onsdag og klar for middag.

Vel nå venter jeg på middagen. Det skal bli godt med litt krydder i den. Det fikk jeg brakt opp i går av familien.

For å øke appetitten min slapp Domingo en skikkelig spraker med litt odør, og der kom det litt mere gitt i mange omganger.

Jeg lurer på hva som skjer bak forhenget som ble dratt for nå? De kan forøvrig godt utsette middagen litt for jeg tror Domingo sitter å driter på bekkenet. Ja det er det som skjer.

Domingo har jo vært ute og streifet i dag, inklusiv barbert seg på badet. Da kunne han vel tømt ryggen der også i stede for å plage kona, som hjelper til, og med meg som bisitter!

Jeg burde vel kunne tillate meg å dampe litt her nå? Neida, så høflig som jeg er venter jeg til forhenget er trukket tilbake, og så går jeg ut en tur ut til rommets atmosfære har blitt bedre.

Etter middagen

Det ble litt annet ja, med litt/mye pepper og salt. Det virket som om innfødte pasienter skyr krydder i maten.

Jeg har stusset på en ting. Hvorfor står pisseflaska til Domingo rett foran meg når jeg spiser? I dag var den heldigvis tom. Det er jo tros alt andre steder å plassere den.

Nå er middagen over. Kona til Domingo dro hjem, og det første han gjorde var å ringe på pleiersken. Han maser fælt, men de gjør kanskje det her? Han hadde tydeligvis ikke fått tak i kontrollen til senga, så isteden for og be meg om hjelp var det å bare å plage jentene.

Dette er aldeles ikke et bilde av Domingo!

Torsdag

Domingo blir stadig bedre. Nå gikk han faktisk noen skritt igjen og han kommer sikkert hjem til jul.

Kona til Domingo, la meg kalle henne Maria, er veldig hyggelig. Hun har lært seg engelsk, men har et problem med at hun har ingen å praktisere med, så i dag har vi holdt på med engelsk fra boken hennes. Jeg har hørt henne i ord og hun er flink.

Uttalen på enkelte er litt ustødig, men det blir bedre hele tiden og hun prøver også å lære meg litt spansk.

Så ble idyllen brutt der vi satt på senga og øvde på engelsken, Domingo måtte på do. Det ble ringt på hjelp og svaret var hver gang – un momento.

Til slutt klarte han ikke mer og dreit ut seg og senga. Det var et syn jeg forsøker å slette fra netthinna, og en situasjon jeg håper jeg aldri vil komme i. Stakkars Domingo, akkurat nå stoler jeg på min dårlige hukommelse.

Nå passer det med en luftetur – igjen!

Legetimer Hospital Insular Las Palmas Gran Canaria
Hospital Insular Las Palmas

Litt sang og dans.

Etter lufteturen var stemningen rolig til Maria fant frem en video på iPaden sin av Domingo og henne som danset og sang. Hun sang til opptaket og viste meg det oppfulgt av andre opptak hun hadde av kattene sine og svigersønnen. Svært hyggelig!

Torsdag kveld

I kveld er dessverre Domingo verre igjen. Maria må mate ham.

Da regner jeg ikke med at det vil skje så mye mer i kveld. Medisindosene mine er økt og jeg fikk også noe for feberen.

Jeg har nettopp vært å dampet, og vært hos pleierne og bedt om et håndkle – Puedo obtener una toalla? – som jeg tror det heter på spansk.

Domingo har som seg hør og bør pissa på flaska og satt den på nattbordet ved siden av meg, og jeg gjør meg klar til å se på en film.

Fredag

I dag våknet jeg som vanlig av at sykepleieren skulle stikke termometeret inn i mitt øre som allerede har ørepropp. Ja det er jo en rutine. Etter morgenstellet og frokosten skjedde det ikke mye, bortsett fra at Domingo mente han skulle hjem i dag. Ja ja tenkte jeg.

Senere

Etter legebesøket i dag var jeg på nytt ute en tur. Når jeg kom opp var døra lukket til rommet, så jeg antok at det var noe grusomt som skjedde, som man helst ikke bør overvære. Jeg ventet derfor i gangen til døren ble åpnet, og der kom Domingo i vanlige klær i rullestolen, klar for å reise hjem. Så han hadde rett. Legen hadde frikjent ham. Stakkars Maria, men kanskje hun syntes det var bedre å få ham hjem og dermed slippe de daglige turene til Las Palmas?

The Drama queen – man kan misstolke pasienter.

Aldri har jeg vel vært så lei meg for det navnvalget. Jeg angret som bare det. Likevel, det passet svært godt til jeg lærte «gutten» (en ung kjekk mann i tredveårene) å kjenne. Dette var på Hospital San Roque Maspalomas.

Utgangspunktet for navnvalget var at jeg aldri har vært borti menn som gråter av smerte på den måten. Men skal kun gråte av følelsesladede filmer og serier, har jeg ment frem til nå. Han gråt og var helt borte av smerter, spesielt når han hadde besøk av mor, bestemor, lege eller sykepleier. Ellers var han ute å røyte og virket frisk som en fisk.

Han var også en av den sorten som hadde mannlige kjærester på overnattingsbesøk. Noe som er helt OK for sykehuset, men det understreket navnvalget.

Forklaringen fikk jeg senere om hans plager. Det var en tragisk historie som gjorde at jeg følte veldig med ham, og prøvde å hjelpe ham så mye jeg kunne.

Problemet til the Drama queen

Han hadde hatt kreft, hadde blitt bedre, og hadde fått en ny cyste innadbords som lå å klemte på et veldig sårt punkt. Når han fikk ordentlig med dop følte han seg bra. Det som var uheldig var at de ikke kunne la ham være dopet hele tiden, derav disse smerteanfallene.

Flere av sykepleierne betraktet ham også som en Dramaqueen, og de la ikke mange pinnene i kors for å gi ham hjelp. De kom med drypp med paracetamol, noe som er en vits for store smerter. Det vet jeg av egen erfaring.

Når han i tillegg var så uheldig å være innlagt en uke med en mengde helligdager, så kunne han heller ikke få hjelp av en lege. De har jo fri i Maspalomas må vite, som forklart tidligere i historien om leger og fri. En av helligdagen var det så ille at han rømte til den andre siden av sykehuset for å komme inn på akutten igjen (Det var borte i gangen for oss, men døren er skikkelig låst.) Der fikk han heldigvis litt hjelp.

En flink og trivelig kar.

Når jeg etter noen dager ble kjent med ham, så fikk jeg også vite litt om ham. Han var profesjonell musiker og spilte normalt i et verdenskjent orkester. Han viste meg også bilder fra opptredener og film av hans spilling. Jeg kom litt til kort der gitt, som bare kan noen grep på en Ukulele.

Han var en omsorgsfull man, som ved utsjekk ga meg all kontaktinformasjon, med beskjed om at det var bare å ta kontakt hvis jeg trengte hjelp.

Jeg håper inderlig at han fikk den rette behandlingen på det sykehuset han ble overført til. Det var en flott kar!

Symfoniorkester - Pasienter og pårørende -  Sykehushistorier fra Gran Canaria

Forholdet til pasienter.

Normalt så er jeg en beskjeden kar som holder meg for meg selv. Likevel var det noen av de innlagte pasienter jeg fikk kontakt med på sykehusinnleggelsene. Noe som beriket meg med mange gode minner og opplevelser.

Jeg vil anbefale alle som ligger på et sykehus og ta det første skrittet for å komme i kontakt med de øvrige pasienter. Du vil få et helt annet opphold.

Neste historie i rekken med Sykehushistorier er om noen flere pasienter.

Heng med!

Del dette:
Facebooktwitterpinterestlinkedin
Følg oss:
Facebook