Forhistorien til Kanariøyene
Kanariøyenes historie er lang og gammel. Det er mulig Fønikerne fra Middelhavet, var innom Kanariøyene allerede ca 1000 år før Kristus og satt navnet «Purpur øyene» på Lanzarote og Fuerteventura.
Hannos fra Kartago, en oldtidsby i dagens Tunisia (ødelagt av araberne i 697), hadde en reise langs Afrikas kyst mellom 450 og 425 før Kristus, med oppgave å etablere nye kolonier. Det kan være derfor at de har funnet bosetninger på Kanariøyene datert til ca år 500 f. Kr. De har også funnet spor etter folk på La Graciosa fra ca 800 f. Kr, men det tyder ikke på at det var noen bosetning her.
Hvem var de første beboerne?
Folkeslagene som kom hit den gang, er som nå, fra mange ulike plasser, med ulike tradisjoner, religion, utseende og kultur. Kanskje det er derfor at det fortsatt er stor åpenhet overfor andre folkeslag? At det er har sitt utspring i Kanariøyenes historie?
Det er usikkert i hvilken rekkefølge de forskjellige folkegrupper kom, og til hvilke øyer. Det som vites er at det kom forskjellige grupper med:
- Berbere fra Nord-Afrika
- Folk fra den Iberiske halvøy (Spania og Portugal i dag)
- Folk fra andre øyer i Middelhavet
- Fra det Afrikanske horn (altså fra områdene rundt Somalia – langreiste)
- Folk fra områdene sør for Sahara.
Urbefolkningen fikk etterhvert navn etter hvor de kom fra:
Guanchene – Tenerife
Bimbaches – El Hierro
Gomerere – La Gomera
Auaritas – La Palma
Ingen kjenner navnet på folket fra Gran Canaria, Lanzarote eller Fuerteventura, men Europeerne ga navnet Majos til til innbyggerne på Lanzarote og Fuerteventura, og senere Majoreros til de på Fuerteventura.
Gran Canariske innfødte har de ikke klart å finne navnet til, men på Museo Canario i Las Palmas brukes betegnelsen Tamarán (palmelund). Et annet navn som blir forsøk etablert er Aborigenes. I alle tilfelle så brukes ofte betegnelsen Guanchene, men det betyr jo en fra Tenerife, så dette er helt feil.
Vikingene
Vikingenes turer til Gran Canaria, og overvintring, blir ikke beskrevet i den offisielle historien, men det pågår forskning rundt dette, så det kommer nok mer etter hvert. Det er jo interessant at vikingen også kan bli en offisiell del av Kanariøyenes historie.
Canarianavnet
Navnet Canaria har et usikkert opphav i Kanariøyenes historie. Det er flere teorier om dette, minst fire, så om det kommer fra hund, sel, en folkegruppe som romerne deportert eller fra ganarfolket på Afrikas side av øyene, vites ikke. I alle tilfelle så hadde Romerne sine navn: De kalte El Hierro – Pulvalia eller Ombrion, La Gomera – Capraria, La Palma – Junonia, Tenerife – Ninguaria/Nivaria og Gran Canaria Canaria – Planasia. Samlebegrepet for disse øyene var «De lykkelige øyene», og det passer jo bra i dag. Fuerteventura og Lanzarote gikk under fellesnavnet Purpurøyene.
Arnobius fra Sicca (Tunisia) var den første som omtalte øygruppen som Kanariøyene, eller han sa vel Insulas Canarias på latin, allerede rundt år 300. Dagens navn på øyene kommer fra da europeerne fant igjen øyene på 1300-tallet. Ofte har navnet et lokalt utspring, eller som for eksempel Lanzarote som har sitt navn etter Lancelotto Malocello, som kom dit rundt 1312.
Erobringen av Kanariøyene – en tragisk periode i Kanariøyenes historie.
Etter at den siste festningen til korstogene falt i 1291 ble handelsveiene til øst stengt for europeerne. Det ble derfor lett etter veier å komme rundt Afrika. Resultatet ble at Lancelotto Marocello & co «oppdaget» Kanariøyene rundt 1312. Det er forøvrig sannsynlig at han holdt til på Lanzarote i 20 år. De besøkte også naboøya Fuerteventura og ga den navnet Forte Ventura. Imidlertid tok dette eventyret slutt, og de ble jaget av de innfødte i 1338. De oppførte seg mest sannsynlig ikke pent nok.
Portugiserne
Den portugisiske kongen Alfonso IV, fikk nyss om øyene og sendte en ekspedisjon i 1341. Det han var ute etter var en base for deres forsøk på å finne gull på Afrikakysten. Denne ekspedisjonen førte til at det ble kjent i hele Europa, og en krangling om hvem som hadde rett til øyene. I denne diskusjonen var Portugal, naturlig nok, Aragon (nå en provins nord i Spania), Mallorca og Castilla (region i Spania). De sendte flere ekspedisjoner for å etablere støttepunkter, samt fanget flere av de innfødte og brukte dem som slaver.
Paven i Rom også en aktør i Kanariøyenes historie
Paven gjorde også to forsøk på å kristne øye i Kanariøyenes historie. Det første falt i fisk i og med at han som ble utnevnt som prins over øyene, La Fortuna, som han kalte dem, arveprinsen i Castilla, og som ble bedt om å dra, ble hjemme. Den 7. november 1351 erklærte Paven øyene som bispedømmet La Fortuna og kongedømmet Aragon fikk støtte til å gjennomføre prosjektet. De ankret opp ved Telde på Gran Canaria og fikk lov av de innfødte til å bygge en katedral. Det hette seg den gangen at man ikke kunne oppføre en katedral på et sted som ikke var by, må vite, så Telde ble grunnlagt 7. november 1351, og er dermed den eldste byen på Kanariøyene. Etter hvert ble det bygget en festning der flyplassen er i dag (Gando).
Castilla likte slettes ikke at Aragon skulle få herredømme, så de reiste ned, tok slaver og drepte innfødte. Dette førte til at de innfødte gjorde opprør i 1393, brente katedralen, festningen og drepte en del europeere. (Det var oppførselen igjen som ødela alt.)
Kongen i Castillas forsøk
Det neste forsøket kom i 1402. Da var det normanneren Jean de Bethencourt og Gadifer de la Salle som dro på tur med tillatelse til å erobre øyene på vegne av kongen i Castilla. For å gjøre denne historien kort, så fikk de lov til å bygge en festning i Rubicon sør på Lanzarote. Etter mye bråk seiret de over de innfødte ved å få døpt kongen på øya, og de klarte også etter flere forsøk å beseire de innfødte på Fuerteventura. El Hierro tok de ved forræderi, og de klarte å erobre en bit av La Gomera. La Palma, Tenerife og Gran Canaria klarte de derimot ikke å erobre. Bispedømmet i Telde ble derfor flyttet til Rubicón i 1404.
De to lederne ble uenige, og det endte med at De la Salle dro hjem til Frankrike, Bethencourt fikk hjelp av sin nevø Maciot med administreringen. Kongen av Castilla ga ham rett til å slå mynt, men ville ikke gi støtte til videre erobring, så det endte med at Bethencourt overlot ansvaret til nevøen, og reiste hjem han også i 1412. I 1418 solgte Maciot rettighetene over de erobrede øyene til greven av Niebla, mot å få lov til å administrere videre. Kastiljansk overtok etter normannisk lov og Kong Juan II ga rettighetene til å erobre de andre øyene til Alfonso de Las Casas. Av dette ble det en krangel innen den kastiljanske adelen, som Portugal forsøkte å utnytte. Portugal sendte så i 1424 og 1327 store flåtestyrker for å erobre Gran Canaria, men de fikk det ikke til.
Mye surr og krangel.
Etter dette ble det mye ståk. Castilla krevde erstatning fra Paven for de mente de var arvingene til det gamle vestgotiske riket, som strakk seg nedover i Afrika, den Portugisiske Henrik Sjøfareren (se Kapp Verde) protesterte, Paven nedsatte en kommisjon og kom frem til at de hedenske territoriumer tilfalt Portugal, Castilla påsto at det ikke var erobring av Kanariøyene, men en gjenerobring og hele surret endte i at Castilla fikk rett til Kanariøyene.
På nytt ble det bråk fra Portugals sin side, så Portugiserne er og en betydelig del av Kanariøyenes historie. De fikk forpaktet Lanzarote av Maciot. Portugisisk mynt og lov ble innført. Greven av Niebla fikk pengeproblemer i 1430, og solgte rettighetene til etterkommerne til Alfonso de Las Casas. Disse gjorde et opprør mot Portugiserne, og tok over makten i 1450.
Den eneste arvingen til Alfonso, Inés Peraza, giftet seg med Diego Garcia de Herrera, og de sammen med en biskop planla de å erobre Gran Canaria uten kamp. I 1458 får de lov av de innfødte til å sette opp en handelsstasjon i Telde, de bygger opp festningen på Gando for å forsvare stasjonen, og de innfødte mot slavehandlere. Henrik Sjøfareren likte ikke dette, og sendte en flåte med Diego da Silva, som leder, for å ødelegge Gando. Den ble erobret og lederne for angrepet slo seg til der, samtidig som Henrik Sjøfareren dør.
Giftermål og gisler.
Så på grunn av kongelige portugisiske giftermål, og giftermålet til Silva med datteren til Peraza-Herrera, endte det med at Silva måtte gi fra seg festningen, men forsøkte å kontrollere Gran Canaria. Biskopen Illesca forsøkte å bygge en kirke på nytt, samt en festning i Telde, men de innfødte hadde jo dårlige erfaringer, så de krevde 30 europeiske barn som gisler. Senere dro både familiene til Silva og Peraza-Herrera fra øya og ga ordre til garnisonen, som var tilbake, at de skulle svekke lokalbefolkningen. Som naturlig nok var, endte denne visa med at kirken og festningen ble brent, europeerne jaget og gisselbarna ble igjen.
Så fra 1469 ble det mellom Castilla og Aragon inngått giftermål med krangel om arv av tronen i Castilla. Portugal hadde funnet gull på Afrikas kyst og ønsket på nytt forsyningsbaser. Det ble opprør på Lanzarote. Castilla fikk hjelp av Paven, på grunn av dårlig økonomi, til nye erobringsforsøk, mot at det skulle bygges nye klostre på de erobrede øyene, samt at bispesetet skulle flyttes tilbake til Telde fra Rubicón.
Den lange blodige krigen.
I 1478 dro en flåte mot Gran Canria, ledet av Juan Rejon og en fra kriken. De kjente jo historien fra Telde, så dit turte de ikke å gå i land. De valgte nordøst. De døpte stedet til El Real de Las Palmas. Normalt var jo de innfødte vandt til å få jaget inntrengerne bort, men denne gangen gikk det ikke så bra. Det ble en lang og blodig krig, som varte i fem år.
I den tiden ble kongen til de innfødte fanget, sendt til Castilla og kristnet, før han ble sendt tilbake som Fernando Guanarteme. Han fikk de innfødte til å overgi seg ved overtalelse om hvilken stormakt de sto overfor. Den siste rest av motstand sluttet 29. april 1438. De to lederne for motstanden tok da sitt liv ved å kaste seg ut fra klippen Ansite, som var deres «festning» (noe usikkert hvor dette skjedde).
La Gomera
Under krigen hadde Pedro de Vera overtatt etter Juan Rejon og kirkens mann, etter at de var blitt uenige. Han bisto også når resten av La Gomera ble erobret. Han gikk så hardt frem her at dronning Isabela sparket ham fra jobben.
La Palma
En annen hærfører i slaget om Gran Canaria, Alfonso Fernández de Lugo, fikk retten til å erobre La Palma. Tidligere hadde folkene her gitt europeerne lov til å ha en handelsstasjon på øya, så de ble rimelig overrasket over angrepet, men de gjorde likevel stor motstand under ledelse av Tanasú. Alfonso tilbød Tanausú en fredsavtale, men lurte ham i et bakholdsangrep. Svært mange innfødte ble sent til slavemarkedet i Sevilla, og Tanausú sultet seg ihjel underveis.
Tenerife
Alfonso kom med et forslag til kongeparet om at han kunne avstå fra retten til belønning for erobringen, hvis han fikk lov til å erobre Tenerife. Det fikk han. Han angrep først øya med innfødte fra Gran Canaria og La Gomera i 1494. En del av sydsiden var fra tidligere av, pasifisert pga noen munker som var etterlatt der, og Guanchene der valgte å samarbeide. Det gjorde de derimot ikke i nord. Der samlet de seg og jaget inntrengerne etter blodige kamper. Alfonso overlevde og innså at han trengte en mer profesjonell hær.
Etter to år hadde han bygget opp en ny hær, og denne gangen lykkes han i å erobre Tenerife. Mer enn 1.000 innfødte falt i ett av slagene, og motstanden ble knust. Dette var nok en tragedie i Kanariøyenes historie.
Alfonso Fernández de Lugo grunla La Laguna.
Så fra september 1496 tilhørte alle Kanariøyene Castilla-Aragon, som senere ble Spania.
Kanariøyenes historie i tiden etter erobringen
Etter erobringen innførte Kastiljanerne en ny økonomisk modell for landbruket. Først var det sukkerrør, så ble det vinproduksjon (som var viktig i handelen med England).
I den perioden ble kolonistyret opprettet. Både Gran Canaria, som var en koloni under Castilla fra 6, mars 1480 (og Spania 1556), og Tenerife som var en spansk koloni fra 1495, hadde forskjellige guvernører.
Starten på en glansperiode.
Byene Santa Cruz de Tenerife og Las Palmas de Gran Canaria ble et stoppested for Spanske erobrere, handelsfolk og misjonærer, på veien til den nye verden. Denne trafikken fikk stor betydning for øyene. Det skapte rikdom og trakk til seg handelsmenn fra hele Europa. Flotte kirker og palasser ble for eksempel bygget på La Palma. Kirken El Salvador har overlevet som et av de baste eksemplene på 1600-talls arkitektur. Dette ble en glansperiode i Kanariøyenes historie.
Banditter og pirater.
Kanariøyenes historie omfatter og banditter og pirater, for naturlig nok tiltrekker rikdom slike folk. Det ble mange angrep. Kemal Reis, en Ottomansk Tyrkisk Admiral, herjet i 1501 og Murat Reis the Elder erobret Lanzarote i 1585. Det verste var i 1599, under den Nederlandske frigjøringskrigen, da kom 74 nederlandske skip med 12.000 mann under kommando av Pieter van der Does. Han angrep Las Palmas de Gran Canaria, som den gang hadde 3.500 innbyggere av en total på 8.545 for hele øya. Castillo de la Luz falt under angrepet, men ikke byen.
Sivilbefolkningen ble evakuert fra byen. Hollenderne rykket innover, men ble drevet tilbake til Tamaraceite. Hollenderne krevde å få all rikdommen, men de fikk kun 12 sauer og 3 kalver. De ble så ergerlige at de angrep de Kanariske styresmaktene, som da var i Santa Brigida, med 4.000 soldater. 300 Kanariske soldater angrep hollenderne i Monte Lentiscal, drepte 150 og fikk resten på flukt. Hollenderne prøvde da å brenne ned Las Palmas.
Hollenderne var også innom Maspalomas, San Sebastian på La Gomera og Santa Cruz de La Palma, men de ga opp til slutt.
I 1618 kom det pirater fra Algerie, som angrep Lanzarote og La Gomera. De tok 1.000 fanger som ble solgt som slaver.
I 1797, 25 juli, ble Santa Cruz de Tenerife angrepet av den engelske flåten under kommando av Kontreadmiral Sir Horatio Nelson. Britene fikk juling og mistet 400 mann, og Nelson mistet sin høyre arm.
For mer om pirater og Kanariøyene se siden om Piratmuseet Castillo de Santa Bárbara, Teguise, Lanzarote.
Det 18. – 19. århundre
Sukkerindustrien fikk hard konkurranse fra Spanias amerikanske kolonier, og dette førte til nedgangstider. En ny næringsvei kom inn i bildet. Det var cochinilla, et fargestoff, og dette reddet økonomien på Gran Canaria.
Nedgangstider og emigrasjon
Ved slutten av det 18 århundre hadde mange kanariere emigrert til de Spanske Amerikanske territoriene, som Havana, Veracruz, Santo Domingo, San Antonio, Texas og Louisiana. De økonomiske nedgangstidene satte fart i emigrasjonen. Mellom 1840 og 1890 flyttet blant annet 40.000 kanariere til Venezuela. Tusenvis til Puerto Rico og en mengde til Cuba.
Under den Spansk-Amerikanske krigen i 1898 ble øyene fortifisert mot mulige angrep, men de kom aldri.
Kanariøyenes historie i det 20. århundre.
Tidlig på 1900 tallet introduserte Engelskmennene en ny inntektsbringende avling, og det var bananer. Dette er fortsatt en inntektbringer til øyene.
Rivaliseringen mellom Santa Cruz de Teneriffe og Las Palmas de Gran Canaria førte til øygruppen ble delt i to provinser i 1927.
Kanariøyenes historie og Franko
I 1936 ble Francisco Franko (1892-1975) utnevnt til General Kommandant for Kanariøyene. Han ble med i det militære opprøret den 17. juli som startet den Spanske borgerkrigen. Han tok fort kontroll over øyriket, unntatt på noen få punkter med motstand på La Palma og i Vallehermoso på La Gomera.
Det ble aldri ordentlig krig på øyene. Etterkrigstidens forfølgelse av politiske motstandere var verre. Likevel er de offisielle tallene at ca 2.000 menn ble henrettet av Francos styrker under borgerkrigen, og mellom 4.000 og 6.000 ble sendt til konsentrasjonsleirer på fastlandet. De fleste av disse skal ha vært homofile og sigøynere. Titt og ofte har det i løpet av det siste 10-året blitt funnet massegraver på øyene med henrettede menn. Det har vært på La Palma, Tenerife og i Arucas og Las Palmas på Gran Canaria. Mange av disse var fagorganiserte og jobbet i landbruket. De etterlatte ønsker fortsatt at det blir lett etter de resterende massegraver
Den andre verdenskrig.
Under andre verdenkrig hadde Winston Churchill forberedt planer for marinebaser på Kanariøyene i tilfelle Gibraltar ble invadert.
Ny status og ønske om selvstendighet.
Etter at Spania gikk fra å være et diktatur under Franco til et demokratisk kongedømme, fikk Kanariøyene sin status i 1982, og i 1983 ble det først valget avholdt for øygruppen. Svært mange på Kanariøyene føler seg mer som Kanarier en Spanske. Det er derfor stadig noen som drømmer om selvstendighet fra Spania.
Huleboere
Folk på Kanariøyene har opp gjennom tidene ofte bodd i huler. Det gjør faktisk mange fortsatt i dag. Hulene gir en jevn og sval temperatur året rundt.
Turismens inntog og andre inntekter
Kanariøyene er i dag et stort turistmål. En av hovedinntektene kommer derfra. Masseturismen startet i 1960 åra og har bare vokst. Andre inntekter er fra jordbruket. Hovedsakelig bananer, tomater, vin, ost etc. Havnene gir også store inntekter til øyene. Det var planer om å starte oljeboring utenfor de østre øyer i 2015. Dette er nå stoppet.
La Graciosa
La Graciosa ble i juni 2018 anerkjent som den 8. bebodde Kanariøya, og ikke bare som en del av naboøya Lanzarote. Denne anerkjennelsen fører til at La Graciosa vil ha et eget budsjett med delvis administrativt selvstyre, men vil fortsatt være en del av kommunen Teguise på Lanzarote. Øya skal heller ikke ha eget øyråd (administrasjon), som de større øyene har.
Del dette:
