Pasienthistorier fra Hospital San Roque Maspalomas ved andre innleggelse.
Det er sikkert deilig å ligge på enerom uten å høre romkameratens kroppslyder dag og natt, samt å kunne ha et rent bad uten søl av piss, på og ved toalettet. Ulempen, derimot, er at en går glipp av uforglemmelige opplevelser. Blant annet å bli skremt av romkameraten om natta. Her er noen flere pasienthistorier. Håper du liker dem.
Informasjon om Sykehushistoriene.
Dette er en serie med sykehushistorier fra Gran Canaria, og de bør leses i sammenheng. Historiene tar for seg det meste om helsevesenet.
Historiene så langt:
Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania
Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria. Her med en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.
Sykehushistorier 2 – Leger. Spanske leger, hvordan en kommer inn i systemet, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.
Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.
Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.
Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.
Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få time ved å bli fly forbandet.
Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus. Noen ganger er det en fordel å bli lagt inn for å en raskere diagnose.
Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2. Noen dager er ikke som andre. Her er en av mine dager som jeg gjerne kunne unngått.
Sykehushistorier 9 – Endoskopi. Skrekken for å spy ut hele rommet.
Og noen til:
Sykehushistorier 10 – Rehabilitasjon. Det kan til tider være tilnærmet umulig å finne frem til dit du skal uten en god innføring i systemet.
Sykehushistorier 11 – Psiquiatria – Psykiatriavdelingen. Er det noe som funker under topplokket? Da er det kjekt med en sjekk.
Sykehushistorier 12 – Urolog. Blir det gutt eller jente?
Sykehushistorier 13 – Sykepleierne, mat og medisiner. Ja, de kan bade deg i senga, og du kan få en flue i suppa.
Sykehushistorier 14 – Renhold eller hvordan spre smitte effektivt. Denne opplevelsen håper jeg på at jeg ikke opplever på nytt.
Sykehushistorier 15 – Besøkende og pasienter. Les om noen minnerike opplevelser med trivelige medpasienter. Du kjenner dem ikke før du kommer innpå dem.
Jeg håper du vil like historiene!
Navn på pasientene er utelatt av personvernhensyn.
«Bak gardinen» – den anonyme nabo.
Denne romkammeraten så jeg ikke mye til på min andre innleggelse på Hospital San Roque Maspalomas. Han lå bak gardinen 24/7 med unntak når han skulle på toalettet, eller ble geleidet ut for lufting. Da måtte han gå forbi meg, for jeg hadde sengen nærmest badet og gangen.
Han var en høflig type, det vil si han sa god morgen ved første visitt foran gardinen daglig, men han sa aldri noe mer. Bak denne gardinen holdt han og hans familie til. Derav navnet.
Jeg tipper på at pasienten var godt oppe i femtiårsalderen. Litt rund, kort sort hår, høy panne, spansk og med fransk kone. Jeg lurte litt på om han trengte mye hjelp, for svært ofte når han var på badet så var en eller flere fra familien deltakende. De viste i all tydelighet at de var glade i gubben.
Som normalt/ofte på dette sykehuset så har de innlagte en venn, eller et familiemedlem overnattende i stolen ved sengen. Hos han så var det turnus mellom kona, døtrene, og en mann. Det er mulig mannen var hans bror, uten at jeg med sikkerhet kan påstå det.
I tillegg til overnattingsgjesten hadde han kontinuerlig besøk, som er ganske vanlige her. Han var aldri alene.
Kona, døtrene og barnebarnet, en høflig gutt i 12/14 års alderen, var på besøk samtidig eller på skift. Det er aldersgrense på 12 år for å komme inn så han var nok i rett alder.
En vekkelse.
Det jeg skulle fortelle om «Bak gardinen» var at en natt vekket han meg.
Jeg hadde registrert at han gikk på toalettet, men så sovnet jeg igjen. Plutselig våknet jeg av en finger som forsiktig berørte skulderen. Jeg sover veldig lett. Da jeg snudde meg så så jeg han sto helt uforstående ved sengen min i det sparsommelige lyset, som kom inn gjennom mitt vindu fra gatebelysningen utenfor.
Han stirret på meg, og på min stol med mine kjær på, vekselvis, samtidig som han klødde seg i hode i all stillhet. Jeg lurte egentlig på om han gikk i søvne, men kan folk gå på toalettet i søvne? Er det derfor han alltid bommet på skåla?
Jeg tenkte så at han kanskje ikke var klar over at han ikke hadde gått langt nok, bort til sitt domene, og lurte på hvem som lå i senga hans. I stolen med mine klær lå jo ikke datteren og sov, og i senga lå det en annen fyr.
Etter å hils på ham pekte jeg veien for ham til hans egen seng bak gardinen. Han tuslet i taushet uten et ord inn til sitt gevir.
Det var en pussig opplevelse.
Ikke nok med det!
To dager etterpå lurte jeg virkelig på om fyren var riktig navla. Klokken 0600 vekket han meg ved å riste meg i skulderen. Når jeg snudde meg sto han der og smilte i halvmørket. Dette er vel ikke helt normalt, eller gikk han i søvne på toalettet en gang til? Dette passet dårlig etter at jeg hadde sett skrekkfilmen IT 2 med den smilende klovnen kvelden før. Det var likheter. Dette var en av mine pasienthistorier jeg ikke så lett vil glemme.
Mot slutten av oppholdet skjønte jeg at han aldeles ikke var helt god, stakkars. Det var sannsynligvis en tragedie bak hans sykehusopphold.
Normalt ved toalettbesøk låste han ikke døren, men på slutten av mitt opphold låste han døren etter at han hadde gått inn. Hvordan han skulle komme ut hadde han glemt. Han var vel egentlig ganske borte vekk, og så mest på barne-tv og tegnefilmer. TVen hans sto på fra morgen til sen natt. Det var godt han hadde en fin familie som tok seg av ham.
På grunn av rutinene på sykehuset med tidlige temperaturmåling, og blodprøver rundt fem om morgenen, for få resultatet klart til morgenvisitten, samt romkameratens aktivitet ble det mye oppstykking av nattesøvnen. Det som da er kjekt er at en har en hel dag å slappe av på. Man skal ikke akkurat på jobb.
Tyskeren.
Tyskeren kom en fredag inn som en ny romkamerat ved mitt andre opphold på Hospital San Roque. Dette var etterfølgeren til Bak gardinen. Trivelig kar, 79 år, og hadde bodd halve året her på øya i 20 år.
En drømmecomunidad for store gutter!
I den comunidaden han bodde var det mange tyskere, sveitsere og noen nordmenn. Han var alene, men hadde en stor bekjentskapskrets som besøkte ham, og ringte stadig vekk. I comunidaden bodde det også et 20-talls enker, så han hadde det fint der, fortalte han.
Det var stadig noen veldig flotte godt voksne damer på besøk. En av dem hadde også vært hans tidligere kjæreste, og en av de andre var hans nåværende.
Det må jo egentlig være et perfekt sted å bo for gamle gutter, tenkte nå jeg, og det syntes han også. Hanen i hønsegården.
Språkmessig var det kun tysk, så han var begeistret for at jeg kunne litt av hans morsmål. Dette fortalte han til alle som ringte.
Tyskeren ble innlagt for vann i lungene, og han hadde problemer med å puste. Å legge seg for å sove var et stort problem. Hans innpass på sykehuset var det europeiske hesetrygdkortet.
Tyskerens synspunkter.
Min romkamerat var så absolutt ikke begeistret for sykehuset. Han kunne ikke begripe hvorfor det var så løssluppent med besøk. Det var jo en smittefare, påpekte han, og det hadde han egentlig rett i. Hvorfor han klagde på dette forsto jeg ikke for han hadde jo et salig renn av besøk.
Dessuten kunne han ikke fatte hvorfor de ikke dopet ned de som hylte og skrek hele tiden på enkelte av de andre rommene. (Les om «The drama queen» i den forrige posten om pasienthistorier.)
Han var blid og hyggelig selv om han var syk, og trodde at hvis han ble her lenge så ble han enda verre. Han hadde lite tro på det spanske helsevesenet. Heldigvis så skulle de ta en del tester etter at hans lege kom på mandagen etter innleggelsen. Min sykdom så han svært mørkt på, og det var jo oppmuntrende.
Alt vel eller ikke?
Den påfølgende mandag ettermiddag kom legen hans tilbake og kunne fortelle at det var blodpumpa det var noe galt med. Ureint trav. Han måtte inn på intensiven for oppfølging, samt visitt til Las Palmas for hjertekontroll.
Tyskeren ble godt ivaretatt!
Han lurte forresten på om han hadde fått på seg lik-skjorta når han måtte ta på seg sykehusets kledelige blå papirkjole med åpningen bak på vei til intensiven. Litt morbid humor var det også.
Historien til Tyskeren.
Grunnen til at dette ble skrevet var at hva annet skulle jeg gjøre når jeg var innlagt og kjedet meg? Han gjorde jo ingen ting rart, eller var noen pussig skrue. Tvert imot. Men han ga meg noen flere opplevelser om hvordan folk oppfattet systemet. Og hvordan folk oppfattet ham som tysker på Gran Canaria. De kalte ham nazist selv om han langt fra var det.
Han fortalte at han var født i 1941. Faren døde i krigen, og hans bestefar i 1. verdenskrig. Han syntes det var tungt å vokse opp uten dem, og det forstår jeg godt.
Å bli kalt nazist i voksen alder syntes han var tragisk. Hvis dette er normalt så forstår jeg godt at også tyskere holder seg for seg selv med sine landsmenn her på øya.
Hva med Franco?
Det er visst noen som har glemt at Francos glansdager hadde sitt utspring på Kanariøyene med mange tilhengere. Vi kaller vel ikke kanarierne for facister av den grunn? Les historien om Playa De La Laja.
Jeg hadde hele tiden oppfattet samfunnet på Gran Canaria som svært inkluderende av alle slags folkeslag, raser, religioner og legninger. Jeg fikk en oppvekker av hans historie.
Språkforvirring.
To ting førte det tyske innslaget til, og det var fullstendig språkforvirring i min tilstand. Tysk, spansk, engelsk og norsk førte til feil språk til feil person.
Jeg er sikker på at flere av personale plutselig trodde jeg var tysk. Enkelte av de spanske ansatte sa ihvertfall danke når jeg levert inn ting og tang. Jeg må ha uttrykt meg på feil språk i en eller annen sammenheng.
Det andre positive var at jeg fikk øvet meg i litt tysk.
En komplisert morgen
Noen morgener kan være vanskeligere en andre å få sove på på et hospital.
Det var natten etter at jeg hadde fått romkamerat nummer tre på Hospital San Roque Maspalomas, «lyset» som jeg kalte ham. Navnet fikk han for han hadde lyset på hele tiden bak sin fortrekte gardin den første natten.
Han ble rullet inn sovende og ble koblet til drypp den første tiden, så det var vel for at pleierne skulle ha det enklere med oppfølgingen, at lyset sto på nattestid. Etter at han våknet opp, slo han heller ikke av lyset.
Jeg våknet kl 0400 for jeg trodde det var morgen. Jeg hadde snudd meg mot hans gardin i søvne og hadde oppfattet lyset fra hans domene gjennom øyelokkene som morgenlys.
Når jeg først våkner har jeg tidvis problemer med å få sove igjen, men det gikk bra denne gangen.
What the f…
Så ca kl 0430 kjenner jeg at noen setter seg på sengen min, jeg var fortsatt ikke helt våken. Det neste var at noen la hånden sin på hoften min. Da reagert jeg. Jeg snudde meg og så at min nye, grå, ubarberte nabo satt på sengekanten og drakk vannet mitt.
Jeg tenkte at det var da pussig. Denne sengen står da ikke inne i lysteltet hans og på mitt nattbord, som han satt ved, er det fullt av ting. Hodetelefoner, bøker, Billyblader fra en god venn, to par briller, pose med medisiner osv. Han måtte jo ha oppfattet at dette ikke var hans når han attpå til hadde kjent på hoften min. Jeg er jo ikke så smalhoftet .
Når jeg så sa hallo til ham, skvatt han til og tuslet inn bak gardinen.
Etterpå fant jeg ut at han hadde tatt med seg en av mine vannflasker. Jeg hadde nemlig to før hans besøk.
Dette var altså den andre romkameraten som vekket meg om natten under dette sykehusoppholdet.
Den resterende morgenkvisten.
Etter opplevelsen med sengesittingen tenkte jeg at det var ingen vits i sove for blodtappingen ville sannsynligvis skje mellom 0445 og 0500.
Denne morgenen kom det ingen før 0515, og det var ikke blodtappersken, men temperaturtakersken.
Så omsider etter en lang stund fikk jeg sove. Endelig i drømmeland. Da kom blodhenteren til morgenens blodprøve.
Hola vampiro, Dracula comes and take blood in the night, ønsket jeg pleiersken velkommen med. Hun likte faktisk denne tørre vitsen, og lo. Jeg hadde faktisk regnet med at hun hadde hørt den før, men hun var vel kanskje for ung. Eller så lo hun for å være hyggelig. Det er godt mulig for hun var nettopp det.
0630
Klokken 0630 og etter gjentatte oppvåkninger var det bare å gi opp videre søvn.
Det var det bare å vente på at sykehuset åpnet, så jeg kunne gå ut å ta litt damp. (El sig) Kle på seg, kaste glasset «Lyset» hadde drukket av, og komme seg ut lenge før soloppgangen. Etter hvert startet morgenfuglene/kanarifuglene og stæren med sin morgentrall.
Morgen stund har gull i munn, blir det sagt. Jeg håpet på at det ville slå an. På det tidspunktet var det bare smaken av gårsdagens hvitløk i middagen. (Ja jeg har faktisk en gulltann, men den smaker ikke.)
Endelig frokost!
Under min frokost den dagen, kom «Lyset» ut fra forhenget i bleie med en slange og urinpose hengende å slepe etter seg. Det var godt han ikke tråkket på posen sin med urin, for da måtte vi ha tilkalt vaskehjelp.
Jeg sa hola og han sa hallo. Så gikk han til badet uten å lukke døren 2 meter fra meg. Han satte seg og dreiet. Heldigvis skal det mer til for å ødelegge min apetitt.
Det jeg derimot kom til å tenke på var at han mest sannsynlig hadde sittet i bleie på min seng. Jeg håpet der og da på at de ville bytte sengetøy den dagen.
Da fant jeg også ut to ting:
- Hvorfor det lå stinkende dritt i søplekassen på badet ved mitt forrige besøk. Han må ha kastet sin forrige bleie der.
- Hvorfor det ikke var nattlig sengetøy skift hos han. Han hadde nemlig sluppet en skikkelig braker den natten med et hint av masse bløtt samtidig. Da var det sikkert kjekt med bleie.
Ved halv ti tiden den dagen kom de faktisk å skiftet på hans seng. Det hadde vært noen uhell der likevel. Heldigvis skiftet de i samme slengen på min. De måtte forøvrig bytte sengetøy en gang til den dagen hos ham.
«Lyset» var fra Island. De hadde pinadø en Islands tolk også på dette sykehuset. Utrolig!
Jeg har bare kjent en islendingen før. En riktig kjekk kar og kollega. Så vidt jeg kan huske så stjal han jakka mi, med mine briller i lomma, når han var på vei til sin øy.
Det er faktisk noen ganger man ønsker seg enerom, men da hadde jeg ikke fått denne historien.
Sur rullestol
Der satt han i sin rullestol i fellesarealene hver dag, og stort sett hele dagen, tynn og spinkel. Potte sur!
Livet blir ikke bedre med en slik holdning. Han søkte ikke øyekontakt med noen. Jeg hilste på ham hver gang jeg passert, men han så en annen vei.
Man må så for å kunne høste!
Så endelig, og til min overraskelse, etter 10 dager, så han på meg, hilste, og smilte med sitt noe tannløse smil.
Jeg hadde høstet, og fått han til å avgi et smil den morgenen, og faktisk en gang til den samme dagen. Han hadde også høstet.
Han smilte og vinket når jeg forlot hospitalet.
Oppsummering pasienthistorier.
De jeg har møtt av mine medpasienter, og pårørende, har gitt meg opplevelser som jeg ikke ville vært foruten.
Jeg kan jo være lykkelig for at jeg hittil ikke har hatt det så grusomt som mange av dem.
Det jeg så langt har lært av fire innleggelser er at det er sikkert flott og behagelig å ha enerom på sykehuset, men det er en ulempe. På enerom kan man gjøre som man vil, ha et eget bad, ikke være plaget av romkamerater som snorker og fiser, men man går glipp av en del opplevelser. Det er godt å få et bitte lite innblikk i andres liv og skjebne.
Så – det lønner seg å få nesa opp fra Facebook og bruke tiden til å se sine medpasienter.
Omsorg
Den omsorgen de pårørende viser overfor de innlagte her på øya er utrolig imponerende. Dette vil du aldri oppleve i Norge. Dessuten er de mer strikse på besøkstider der oppe i nord.
Jeg kan også gi en liten beskrivelse av omsorgsfølelsen til latinoer. Etter at jeg var lagt inn tredje gang på sykehuset så hadde den ene nabokona fra Colombia fått høre om det. Dagen etter stilte hun, en tidligere nabo fra Ecuador og vår Spanske nabokone opp på døren til min hustru.
De var veldig bekymret for henne, og de viste en utrolig omsorg. Min viv skulle bare si ifra til dem hvis det var noe. Natt som dag. Det må også sies at de ikke er nære venner eller i vår omgangskrets. Vi prøver å holde naboer på litt avstand så det ikke skal bli for voldsomt. Likevel, dette var svært hyggelig og gripende.
Det er nok en stor forskjell på varmblods og kaldblods.
Heng med videre!
Følg oss:
Del dette:
