På alenetur i Afrika
Har du noen gang sett salg av brukte gamle gule tenner på torvet? Det har jeg 🙂
Har jeg klatret i Atlasfjella når jeg måtte bruke stige for å komme opp på fjellhyllene? Jeg tviler på at en profesjonell fjellklatrer vil kalle det klatring. Men for meg var det nettopp det.
Det som også er positivt med Gran Canaria, i tillegg til at det er et fantastisk sted å bo, er at det går fly til mange plasser i Europa og Afrika. Hvorfor ikke ta en svipptur nordøst til Marrakesh (Marrakech på fransk) i Marokko? Som tenkt så gjort.
Kona ville ikke bli med, det skulle jo ikke være noen flott ferie, så hun ble hjemme. Jeg tror ikke det fristet i det hele tatt å bo i gamlebyen i Marrakesh. Jeg derimot, syntes det var en glimrende idé. Skulle jeg til den byen ble det ikke aktuelt å bo på noen av de flotte hotellene i den nye bydelene, for da kunne jeg jo dra hvor som helst.
Nei det måtte bli inn i gamlebyen i et virvar av smug og trange gater. Heldigvis hadde jeg bedt om å bli hentet på flyplassen og geleidet frem til «hotellet». Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg vel gått rundt der fortsatt.
Marrakesh
Marrakesh har drøye 1.030.000 innbyggere, er Marokkos fjerde største by, ligger nært Atlasfjella, har det største tradisjonelle markedet (souk), og har vært hovedstad i Marokko og senter for handel, fyrster, imamer og vitenskapsmenn i tidligere tider.
Når du kommer bak de gamle bymurene i Marrakesh, inn i Medina, så kommer du til en annen verden. Den består av mange bydeler, med ulikt preg. Det var som å komme 1000 år tilbake i tid. (Og det er jo ikke langt fra sannheten heller for den ble grunnlagt i 1070 -1072.) Bortsett fra mopedene da, og at eselkjerrene hadde gummihjul. I «gaten» måtte jeg passe på å ikke bli nedkjørt av berber-Ferrarier, les eselkjerrer i full fart. Hvordan de fikk disse stae og late dyra til å springe så fort er et mysterium. (Speed?/Kokain?)
Riaden
Hotellet, eller Riad, som disse små overnattingsstedene heter i Medina, virket som et ombygd storfamiliehus. Fra utsiden ser du kun en grå mur med en liten lav dør, men når du kommer inn, kommer du inn i tusen og en natt.
Riaden var over to etasjer, med takterrasse, og fem gjesterom. Alle med eget bad og wc. Bygget rundt et atrium med en palme i midten. Alle rommene hadde utgang og vindu til svalgangene mot atriumet, så skulle du ha utsikt måtte du opp på takterrassen.
Vertinnen var fantastisk og hjelpsom. Jeg kan ikke få sagt nok godord om henne.
Når jeg er på bybesøk liker jeg å gå for å oppleve byen. For ikke å rote rundt i villrede, satte vi oss ned og planla hva som skulle besøkes, etter ankomst, og hver morgen jeg var der. (Vi = Vertinnen og jeg, jeg er ikke kongelig.) På denne måten vil jeg si at jeg tror jeg fikk med meg det som var å se der, pluss en del mer av positiv og negativ karakter.
Severdigheter i Marrakesh
I 1985 ble medina i Marrakesh ført opp på UNESCOs verdensarvliste på grunn av alle de bygg og anlegg som er der fra gullalderen. Saadidynastiets mausoleum, Koutoubia-moskéen, Bin Yousuf-madrassaen (religiøs skole), El Badi-palasset, Bahia-palasset, garveriene, Almoravid Koubba fra 1117 (graven til byens syv hellige menn), markedsbodene og bymuren bare for å nevne noe. Kongen av Marokko har og et palass her, men jeg ble ikke invitert inn der.
Av nyere ting, rett utenfor medina, ligger Jacques Majorelles nydelige hage fra 1924 (Jardin Majorelle). Han var en fransk kunstner/maler som bodde her i en mengde år for å komme til hektene etter hjerteproblemer. En spesiell blåfarge er kalt opp etter ham – Majorelle blå. Hvis du noen gang kommer hit og lurer på hvorfor det er et minnesmerke etter Yves Sain-Laurent her, så er forklaringen at han og Pierre Bergé eide stedet fra 1980, og når Yves døde ble asken strødd her.
Jemaa el-Fnaa – torvet i Marrakesh
I det hele tatt er det svært mye å se, og oppleve, i Marrakesh. Torvet i Medina er et eventyr for seg selv. Det heter Jemaa el-Fnaa eller Djemaa el-Fna, alt etter hvilket språk du velger. På dagtid er det marked (det er her jeg så han som solgte gamle brukte tenner av alle typer), opptredener med slangetemmere, dansere, sjonglører og alt mulig. Ikke minst, det virker som om hele befolkningen i Marrakesh er her på ettermiddagen.
Om kvelden gjøres en del av plassen om til spisesteder. Siden Mattilsynet ikke har kontroll med dette, tok jeg noen forholdregler for ikke å sitte på ramma i hele ferien. De har jo ikke innlagt vann akkurat, ute på denne plassen, så oppvasken skjer i en bøtte bak disken. Masse nydelig mat, men jeg tok ingen sjanser så jeg spiste bare det som kom rett fra grillen. Sikkert dumt, og jeg gikk sikkert glipp av noen kulinariske fortreffeligheter.
Handling og spising i Marrakesh
Rundt torvet ligger soukene, handelskvarterene. Her selges det meste, en mengde varer jeg overhode ikke hadde bruk for, men mye flott. Spesielt for damer, og i særdeleshet for muslimske damer, samt alt av pynt til heimen. Svært populært for veldig mange.
Noe i periferien opplever du alle de andre «butikkene» som ikke er av turistkarakter. Noen av disse solgte det jeg vil kalle søppel og brukte plast gjenstander, men også mye fint. Her kan du også kjøpe ferskt brød og kjøtt. Matvarene blir ofte presentert på et teppe på gata. Hvor hygieniske dette er med esler springende forbi i støvføyka vet jeg ikke, men hvis du ville ha en kylling/høne så var den levende i bur bak slakteren og de slaktet og ordnet høna mens du ventet. Noe makabert, men veldig ferskt.
Jeg bestilte middag av den fantastiske vertinnen noen kvelder, hun pilte ut døra, tilbake til kjøkkenet, og ordnet maten på en helt fortreffelig måte. (I den Marokkanske maten bruker de ofte dadler og/eller fikener, noe som gjør den fantastisk.) Hun skaffet til og med øl, fra Gud vet hvor. Det er jo et muslimsk land så det er ikke det enkleste å få kjøpt. Egentlig har jeg vel aldri vært på en så edruelig tur før. Jeg tenkte i ettertid at det hun skaffet kom vel fra det som lå på gaten eller fra hønebutikkene. Godt var det, og syk ble jeg ikke, så det er vel egentlig opplevelsen av urenslighet som ikke helt stemmer med sannheten. Jeg tror nok alt er relativt trygt, men noen forholdsregler kan jo tas. Det sa også apotekeren i Arguineguin før jeg dro når jeg kjøpte piller mot diaré for sikkerhets skyld.
Å reise alene
Det er både positivt og negativt å reise alene. Det positive er at en får oppleve det man ønsker uten kompromisser, det negative er at det er forferdelig kjedelig å spise middag alene. Som alene-farer er det jo også lettere å komme i kontakt med andre på tur. Det er jo positivt, men når du er alene er du også fritt vilt for de som ønsker å lure fra deg noen reisepenger. Jeg fant fort ut at Marokkanere, som var svært hyggelige og hjelpsomme, ofte ønsket et honorar etter utført servise, som for eksempel å fortelle deg veien.
Jeg tror og mener at det egentlig er et trygt sted å være, selv om jeg ikke var så voldsomt høy i hatten en natt jeg lette meg frem i mørket til innkvarteringen etter at alt var lukket og låst. Jeg var da på vei hjem fra en fantastisk restaurant, som var nærmest umulig å finne selv om jeg hadde en god veibeskrivelse.
Garveriet
Ekte muslimer stjeler jo ikke, så de hadde andre knep for å få tømt min reisekasse. Jeg vil ta et eksempel:
Jeg traff en hyggelig gutt som fortalte meg at nettopp på denne tiden av året hadde berberne kommet til byen og holdt på med garving av skinn. Han ville gjerne vise meg veien, og jeg ble med. Den forståelsen jeg hadde fått var at dette var rett borte i hugget, men det var det aldeles ikke. Medina er stor. Vi gikk og gikk, jeg fikk noen bange anelser, men vi kom etter hvert endelig frem. Da ønsket han naturlig nok en kompensasjon for at han hadde vært så snill å vist meg veien.
Ved garveriet ble jeg møtt av en annen hyggelig mann som viste meg rundt på garveriet. Det virket som helvetes forgård, med en forferdelig stank selv med mentol under nesa, men også en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Etter omvisningen ble jeg vist inn i butikken de hadde, som solgte berberiske produkter. Kjøpepress? Ja til de grader. Kjøpte jeg noe? Kunne ikke la være, men det ble ikke så forferdelig dyrt etter prutingen. Det som derimot var svimlende var den prisen omviseren skulle ha for å vise meg rundt og for at jeg fikk ta bilder. Den var av en annen verden. Han fikk en brøkdel av kravet og jeg fikk sure miner og kjeft i retur.
Det jeg kjøpte på garveriet var to par tøfler. Disse måtte rett ut av huset etter hjemkomst. De luktet garvesyre og hundene gikk helt berserk.
Hyggelige Marokkanere
Min fantastiske vertinne forklarte meg at jeg for all del ikke måtte ta alle Marokkanere over en kam. Svært mange er svært hyggelige og ordentlige folk, noe jeg er overbevist om at hun hadde rett i, men som enslig turist, med kart, ble jeg et lett bytte for noen stakkars fattiglemmer, som så sitt snitt til å skaffe valuta.
For å være på den sikre siden, etter noen opplevelser, ble alt tilbud om hjelp til å finne frem avslått på en høflig måte. Medina er faktisk ikke lett å finne frem i, så tilbud om hjelp var svært berettiget. GPSen på telefonen hadde også store problemer, så resultatet ble ofte at det var bare å gå til en så noe som virket kjent. Ofte ble det litt spasering i ring også.
Må man kunne fransk?
Det med språket er og noe pussig. Jeg regnet med at engelsk var ut og fransk var inn, siden det har vært en fransk koloni, men feil kan man ta. Engelsk fungerte utmerket. Jeg spurte en gutt om han hadde hatt engelsk på skolen, siden han var så flink. Svaret var at han kunne en haug språk og de hadde han lært på gata.
De store severdighetene var faktisk store severdigheter, men det som kanskje skuffet litt var at det ikke var inventar. Stort sett bare tomme bygg, men flott var det like vel.
Tur til Atlasfjella
Så en kveld spurte jeg vertinnen om ikke en tur opp i Atlasfjella var en idé. Jo så klart, sa hun. Vær klar etter frokost så kommer det en å henter deg. Flott service! Jeg hadde sett for meg en biltur opp i fjella, men det ble nok noe annet en det – mye bedre.
Noen turister fra den de flotte hotellene i den nye bydelen, og jeg, ble kjørt i en minibuss opp i fjellheimen. Først ble vi kjørt til et sted de dyrket urter og laget urtemedisiner, så på besøk til en berberisk familie og fikk oppleve hvordan de hadde det, deretter opp til fjellturen, så til lunsj ved en elv, ned til et sted hvor de som hadde lyst kunne få ri på kameler, og deretter tilbake til byen. Det ble litt av en tur, og det var godt jeg hadde sandaler med gode såler.
Atlasfjella er verdens lengste fjellkjede og ca 240 mil lang. Den går gjennom Marokko, Algerie og Tunisia. Den høyeste toppen er på 4.165 moh (Jebel Toubkal) og den ligger i det sørvestlige Marokko, 63 km fra Marrakesh. Det er også det høyeste fjellet i Nord-Afrika. Jeg var ikke på den toppen (der er det snø), men ganske høyt oppe, med mange stopp i små grender oppetter fjellsiden, for hvile og drikke. En fantastisk tur i et nydelig landskap og flott natur! (Til sammenligning er Nord-Europas høyeste fjell – Galdhøpiggen 2.468,8 moh.)
En fantastisk tur 🙂
Det er dessverre umulig å skrive en kort historie om denne, for meg, fantastiske turen til Marrakesh. Jeg håper bildene kan supplere ordene. I alle tilfelle – dette var en tur jeg aldri glemmer.
Dette er også en av fordelene, og en del av livet på Gran Canaria, når vi nå bor i denne spanske kolonien på den Afrikanske kontinentalsokkelen – det er ikke så langt til fastlandet – Afrika.
Livet er herlig på Gran Canaria, mange spennende steder å reise til!
Saludos
Audun
Del dette:
