Medaljens bakside!
Dette er historien om en Afrikansk forferdelig tragedie som utspinner seg rett utenfor Kanariøyene.
Her lever vi i sus og dus og mange med nesa godt ned i ølglasset, mens det er en forferdelig virkelighet rett utenfor.
Vi bor i en koloni på den Afrikanske kontinentalsokkelen på godt og vondt. Det som er bra er at vi er velsignet med et helt fantastisk klima her på Gran Canaria og på de andre Kanariske øyene. Baksiden av historien er de stakkars menneskene som forsøker å komme seg hit fra Afrika, for å få et bedre liv.
En Afrikansk forferdelig tragedie – Hvordan opplever vi den?
Folk fra Norge kan jo bare hoppe på et fly og reise ned til sol og varme, men slik er ikke virkeligheten for de som bor rett på den andre siden av vannet.
Titt og ofte ser vi skip på havet i søk etter flyktninger og/eller hører helikoptre på søk. Vi kan deretter lese på på de norske webavisene Canariajournalen.no eller Canariavisen.no om at det er funnet, og tatt hånd om, flyktninger i noen elendige båter og langkanoer. Det skrives også at de vrakene av noen båter de reiste med hadde kantret og mange var druknet.
(Det er for øvrig hovedsakelig Canariajournalens faktaopplysningene til denne historien er hentet fra.)
Fra tid til annen kommer flyktningene også helt inn til en eller annen strand, på en eller annen kanarisk øy. Oftest til Gran Canaria, Lanzarote og Fuerteventura), men også til de andre øyene.
Bryr vi oss? Jeg er ikke så sikker på det. Hvis dette hadde vært nordmenn på flukt over Skagerrak til Danmark hadde nok situasjonen vært en annen. Gro Harlem Brundtland sa en gang at det er typisk Norsk å være god, men jeg er ikke helt overbevist.
Canariajournalen, derimot, forteller at den kanariske befolkningen generelt er positivt innstilt, og at de ønsker at flyktningene skal behandles med respekt, samt få den hjelpen de trenger.
Flyktningene og migrantene
Disse stakkars menneskene, ja de er faktisk medmennesker selv om de er fra Afrika, har brukt sine sårt oppsparte penger for å bli smuglet over hit av skruppelløse banditter. Disse bandittene/mafiaen reklamerer på den Afrikanske landsbygda for et bedre liv i Europa, men bryr seg ikke om passasjerene på de miserable båtene kommer frem eller ikke, bare de får pengene sine.
Hvis disse folka på sin skjebnesvangre tur skulle klare å komme frem, uten å omkomme underveis (mangfoldige tusen har omkommet), så er det slik at de blir returnert til sitt hjemland hvis de ikke kan dokumenter at de er politiske flyktninger, noe de ofte ikke er. (De fleste asylsøkerne var faktisk fra Venezuela og Ukraina, i en periode, og de har ikke vært i disse båtene.)
Hvem er de?
Hvem er så disse flyktningene? Klimaflyktninger som oss er de ikke.
De kan være reelle politiske flyktninger fra forferdelige områder, som for eksempel Sahel-beltet, ett av verdens farligste områder i 2019. Og ofte er det også unge menn som kommer fra landsbygda i ulike fattige Afrikanske land. (Kongo, Elfenbenskysten, Senegal, Sierra Leone, Marokko, Guinea, Mali, Kamerun, Mauritania og andre). For dem har familien, og kanskje hele landsbyen, skrapt sammen de pengene som trengs for at en skal komme seg til Europa, få seg jobb, for så å sende penger tilbake til familien og landsbyen. En flukt fra fattigdom.
Det er bare det at de blir returnert hvis de ikke er flyktninger og blir tatt, som nevnt over. I Spania blir stort sett 10 – 11 % av søknadene innvilget.
Hvis den elendige farkosten stopper på veien så kan de drukne, eller dø av tørst hvis de ikke blir funnet av de kanariske myndighetenes fly eller båter. De har jo til og med drevet i land i Karibien! (Da døde så klart.) Altså – en forferdelig Afrikansk tragedie.
Det er ikke lett å treffe de relativt små kanariske øyene i Atlanterhavet, og spesielt ikke hvis motoren stopper. Det er prisverdig at de kanariske myndighet stiller med såpass store ressurser for å finne bortdrevne småbåter.
- I 2006 kom det 31.600 båtflyktninger til Kanariøyene, og de offisielle dødstallene for 2006 er 6000/7000.
- I 2007 ankom det over 12.000 flyktninger. Jeg kjenner ikke til dødstallene.
- I 2008 kom det over 9.000, og jeg kjenner heller ikke dødstallet for dette året.
- I 2015 var dødstallene oppgitt til minst 37, så myndighetens innsats på å hjelpe, og returnere, har gitt resultater.
Flyktninger i 2018 – 2023
Fra 2009 falt antallet båtflyktninger kraftig på grunn av forsterket kontroll på land og til havs i Afrika, (et samarbeid mellom spanske og vestafrikanske myndigheter og politi), samt at kontrollen ble forsterket på Kanariøyene. Likevel ble ikke havet tomt for flyktninger årene etterpå, som angitt med dødstallet for 2015 over. Langt der ifra.
2018
Det kom 1.307 migranter og flyktninger til Kanariøyene i 66 små båter i 2018.
2019
I 2019 kom det inn flere, rundt 2.000. Dette var ikke bare arbeidsføre mannlige Afrikanere, men også mange kvinner, barn og spedbarn.
For å nevne dødstall for 2019 så er det minst 154, hvorav et spedbarn. Tragiske greier!
2020
Til og med i koronatidene i 2020 kom de i mengder, selv om det kun er 10 % av Afrikas flyktninger som velger turen over havet. Også med smittede korona-flyktninger. Rekorden var en «armada» av båter med over 1.000 flyktninger på et døgn til Kanariøyene. (Kilde Canariavisen.no oktober 2020.)
2020 er et det året med flest flyktninger med minst 23.271. De som kom til Gran Canaria fikk innkvartering under umenneskelige forhold i «Skammens leir» på moloen i havna i Arguineguin. Heldigvis ble denne avviklet.
En interimsløsning med innkvartering på hoteller i 2020 for de som var utklarert etter ankomst, skapte uro og politisk furore.
I 2020 mistet 1851 mennesker livet fordelt på 45 havarerte båter. Dette er omtrent det samme som antall innbyggere i byen (fra 2005) Brekstad på Ørlandet.
2021
I 2021 mistet minst 1109 mennesker livet på overfarten. Det høyeste anslåtte tallet på døde og savnede er på 4000. 22.316 overlevde overfarten i 542 skralle båter.
2023
Minst 6007 døde på overfarten dette året og nesten 40.000 overlevde.
Av disse var de fleste med på turen fra Senegal. 3186. På den lengste ruten fra Gambia døde 1018, fra Mauritania 384 og på den korteste ruten fra Marokko og Vest-Sahara døde 1418.
Økt bruk av skrøpelige gummibåter gjorde ikke situasjonen bedre.
Det er ikke uten grunn at denne ruten blir betegnet som verdens farligste flyktningrute over havet.
Sahelbeltet
Det mest aktuelle området i Afrika, hvor flyktningene kom fra i 2020, var Sahelbeltet. (Les utdypende om Sahel og flyktninger 2020 på linken.)
Sahelbeltet strekker seg over det afrikanske kontinentet, mellom Atlanterhavet og Rødehavet. Sahel dekker territoriet i Nord-Senegal, sørlige Mauritania, Mali, nordlige Burkina Faso, den sørlige spissen av Algerie, Niger, Nord-Nigeria, sentral stripe av Tsjad og Sudan, Eritrea og nordlige delen av Etiopia. Det er avgrenset i nord av Sahara og i sør av den mindre tørre savannen (Wikipedia).
Mange kriser kom på samme tid, både krig, radikalisering, klimaendringer som ødelegger dyrkbarheten for landbruket, økonomiske kriser og svake styresmakter.
Hva skjer med flyktningene når de ankommer Kanariøyene?
Canariajournalen.no hadde et stykke hvor de forklarte forløpet 10. oktober 2020. Jeg tar meg den frihet til å klippe det inn her til de av dere som er interesserte, og det er jo mange av oss som lurer på nettopp dette:
De fleste småbåtene blir oppdaget av kystradar eller observatører, og møtt av sjøredningstjenesten før de kommer til land. Passasjerene blir fraktet til en av havnene på øygruppen.
Alle flyktninger og andre immigranter som ankommer Kanariøyene i småbåter, blir arrestert ved ankomst, etter å ha fått en helsesjekk av Røde Kors og en covid-19-test.
Barn og mødre som kommer sammen med barn blir ikke arrestert.
Politiet kan holde de som ikke settes i smitteisolat, karatene eller legges inn på sykehus i varetekt i opptil 72 timer, mens identitet og hjemland blir fastslått, og de blir fremstilt for en dommer.
Deretter blir de som ikke umiddelbart returneres, innkvartert i mottakssenter.
De som ikke kan eller vil søke asyl settes i lukkede interneringssenter (CIE) eller i andre bygninger som er rigget til dette formålet til de utvises og returneres.
I mangel på plass i andre mottak, har mange asylsøkere også til tider blitt plassert i CIE.
Det er frivillige i Røde Kors og den spanske flyktninghjelpen CEAR som hovedsakelig tar seg av de som ankommer.
På interneringssentrene og krisesenter, som er stilt til rådighet, kan de nyankomne bo i inntil 60 dager. Asylsøkere kan bo i mottakene til søknadene er behandlet.
De som ikke skal returneres, får spanskkurs og annen undervisning, for å bli rustet til å integreres og klare seg i Spania.
CEAR stiller juridisk hjelp til rådighet for de som trenger det.
Spania har returavtaler med Algerie, Marokko, Mauritania og Senegal.
Spania er nummer tre på listen i Europa over de land som tar i mot flest flyktninger.
Problemet
Et av de store problemene er at ved denne flukten forsvinner også menneskelige ressurser fra det Afrikanske kontinentet, noe som ikke forbedrer saken i det hele tatt for hjemlandene. Europa ønsker dem egentlig ikke fordi det er nok av arbeidsledighet, og disse flyktningene er ofte uten særlig utdanning. Det eneste kan kanskje være i jordbruket som lavt betalte arbeidere.
Likevel så er disse fra Afrika en betydelig stor resurs. Eurostats data (EUs statistikk-kontor) fra 15 land over en periode på 30 år viser at flyktningene og migrantene koster mottaks landene mindre en de bidrar med i økt bruttonasjonalprodukt og skatteinntekter. Tenk det! Hadde du forventet en slik konklusjon?
De som har god råd og høy utdannelse i Afrika, derimot, og som er lei av å ha dårligere lønninger enn kollegene i Europa, og elendige arbeidsforhold i hjemlandet, sitter ikke i disse båtene. De kommer seg til Europa på helt andre og mer komfortable måter.
Denne sistnevnte flukten er enda verre, for da forsvinner også høy kompetanse fra Afrika. Afrikanske leger og annet høyt utdannede personer burde virkelig blitt returnert umiddelbart, men gjør de det? De setter hjemlandet i en verre og verre krise.
Flyktningestrømmen sliter selvfølgelig også sterkt på de frivillige organisasjonene, som Røde Kors, og hele mottaksapparatet på Kanariøyene.
En Afrikansk forferdelig tragedie – Løsningen?
Hva er så løsningen på dette forferdelige problemet? Det jobbes i første rekke hardt med å få bukt med mafiaen som driver denne inhumane transporten, og som tjener seg styrtrike på fortvilte mennesker. Heldigvis er nå flere fanget og buret inne. Vi får bare håpe at alle blir tatt.
Dommen til de som blir tatt som smuglere kan sette et spørsmål på verdien av et afrikansk liv sett med spanske dommeres øyne. En som ble tatt og dømt for smugling og for uaktsomt drap på 8, fikk seks og et halvt års fengsel pluss dømt til å betale en kraftig erstatning til fire av de omkomne som kunne identifiseres.
Men det er jo ikke løsningen på problemet heller med å ta transportørene over havet, for folk vil alltid flykte fra elendighet til trygghet. Å ta imot alle flyktningene er ikke en løsning. Det er ikke vilje, jobb, hus eller penger til det, mener de fleste. Å sende penger til Afrika er heller ikke noen varig løsning, for u-hjelpspenger går rett i lomma på korrupte politikere. Mange hjelpeorganisasjoner suger også store andeler av det som blir samlet inn til organiseringen og lønninger. Problemet virker nytteløst, men det må gjøres noe, for denne Afrikanske tragedien kan ikke aksepteres av vanlige, oppegående, tenkende, medmenneskelige Europeere. Eller driter vi bare i det? Legg ut miner og la problemet løse seg selv? Eller returnere samtlige flyktninger?
Ressursfordeling
Afrika er et svært rikt kontinent, med uendelige naturressurser. Det var nettopp derfor svært mange Europeiske land etablert kolonier der. Etter at koloniveldet falt, og overskuddet ikke ble sendt hjem til de enkelte koloniherrer (Belgia, Tyskland, Frankrike, Italia, Spania, Portugal, England, Nederland og sikkert flere), har de nå gått til enkeltpersoner, i lommene på presidenter, politikere og den slags.
Forskjellen nå i forhold til før er at det nå er enkelte Afrikanere som har inntjeningen. Investeringer for eget land og for de som bor der, sitter nok langt inne. Det er kanskje her FN, EU, og Afrika som et kontinent, bør gripe inn og få satt Afrikas korrupsjon og ressursfordeling på dagsordenen, for å få slutt på en forferdelig Afrikansk tragedie. Problemet er bare det at EU-landene har nok av slike problemer selv. Eksempelvis er den svarte økonomien i Italia like stor som den Italienske statsgjelda!
Heldigvis er det noen land i EU som har tatt grep internt. For å nevne noen så har Frankrike forsøkt å få bukt med korrupsjon med den norske Eva Joly i spissen, og Spania har en haug politikere, men ikke alle, bak lås og slå.
Norge
Vi fra Norge vet faktisk ikke hvor godt vi har det. Da jeg vokste opp før olja, og staten viselig nok opprettet oljefondet når den først ble funnet, var Norge et av de fattige land i Europa. Hva hadde Norge vært uten olja? Ja, si det?
Nordmenn, rent generelt, er jo ikke akkurat de som har funnet opp kruttet. Arbeidsmoralen er så som så, arbeidslysten er ikke fremtrengende, innovasjon er ikke normalen, og så videre. Jeg tipper på at vi fortsatt hadde vært ett fattig land i Europa, uten oljen, og at jeg ikke hadde hatt mulighet til å sitte her å kose meg på Gran Canaria. Det scenariet prøver jeg sterkt å fortrenge.
Hva så? Europa og Afrika har mange kloke hoder, eller har de ikke det? I hvert fall blir ingen effektive tiltak iverksatt for å løse roten til problemet.
Utvandring
Apropos det å sende folk til forjettede land for så å sende penger hjem. Dette er og var også en standard for mange av øyene i Makaronesia.
Før i tiden fra Madeira (til Hawaii blant annet, se http://basicukulele.com/ukulele-history/), fra Kanariøyene til Amerika, og fra mange øyer i Azorene og Kapp Verde. Fortsatt er det mange som lever av at de har slektninger i utlandet, som fordeler inntektene til sine familier på øyene. Enkelte øyer har faktisk det som en viktig inntektskilde fortsatt i dag. Hadde en utvandret nordmann gjort det?
Fra Norge dro det svært mange til Amerika da Norge var fattig. Dette foregikk helt opp til nyere tid. Mange av disse kom tilbake til Norge etter at de hadde tjent seg opp en liten formue, etter datidens målestokk, og bygde seg fine boliger og hadde det godt; og mange ble igjen. Men sendte de penger hjem til familie og naboer i den tiden de var borte å jobbet? Det har jeg aldri fått klarhet i. Til og med familiens eldstesønn i Julekveld i skogen av Rolf Just Nilsen sende ikke ett øre til sine utfattige gamle foreldre i løpet av sine 24 år i Amerika.
Jeg tror faktisk ikke nordmenn skal slå seg så hardt på brystet for å være medmenneskelige, og hjelpsomme.
Det var ikke humor i dette. Beklager hvis noen forventet det av denne historien. Av og til må også alvoret komme frem med denne om en Afrikansk forferdelig tragedie. Hvordan kan vi som menneskehet godta at så mange omkommer i sin desperate flukt fra Afrika? Det er også en mengde barn vi snakker om.
Som god nordmann og europeer forsøker jeg å fortrenge virkeligheten, og sier fortsatt at livet er herlig på Gran Canaria!
Saludos
Audun
Del dette:
