Sykehushistorier 13 – Sykepleierne, mat, medisiner

Her er historien om sykepleierne, sykehusets engler, og om maten på sykehusene og medisineringen. Det blir både om bading i senga og om flue i suppa.

Sykepleierne

Det er vel her som i alle yrker, det er forskjell på egnethet. Ikke alle er Florenc Nigtingale, men det virker som om de aller fleste er i slekt med henne. De er virkelig omsorgfulle og flinke av alle tre kjønn.

Det er også noen som bare har det som en jobb, og ikke er fullt så oppmerksomme på det de gjør. For eksempel om det faktisk drypper inn infusjons veske eller ei etter tilkopling. Det kan jo være noe mer spennende som forgår på pauserommet.

Sykepleierne setter drypp

En ting har jeg registrert, og det er at sykepleierne i sør på Gran Canaria er yngre og penere enn i nord. Det kan kanskje skyldtes at de med lengre erfaring lettere får jobb på universitetssykehusene og at betalingen er bedre der. Hva vet vel jeg.

Til de som ikke husker.

Her er litt fra Wikipedia om Florence Nightingale:

Florence Nightingale (født 12. mai 1820 i Firenze i Toscana, død 13. august 1910 i Park Lane i London), kjent som The Lady With The Lamp, var en pioner innen moderne sykepleie. Hun er særlig kjent for tiden hun tjenestegjorde på det britiske feltsykehuset i Selimiye-brakkene i Scutari, og for i 1860 å utvikle moderne og profesjonell sykepleie gjennom etableringen av sykepleieskolen ved St. Thomas’ Hospital i London. Verdens første sekulære sykepleierskole.

Sykepleierne sitt forbilde

Litt info om Sykehushistoriene

Disse historiene med Sykehushistorier bør leses i sammenheng fra den første og utover.

Historiene så langt:

Jævlig vondt! – Sykehushistorier fra Gran Canaria/Spania

Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria med en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.

Sykehushistorier 2 – Leger og hvordan en kommer inn i system, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.

Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.

Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.

Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.

Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få time ved å bli fly forbandet.

Sykehushistorier 7 – Innleggelse på sykehus. Noen ganger er det en fordel å bli lagt inn for å en raskere diagnose.

Sykehushistorier 8 – Hospital San Roque Maspalomas nr 2. Noen dager er ikke som andre. Her er en av mine dager som jeg gjerne kunne unngått.

Sykehushistorier 9 – Endoskopi. Skrekken for å spy ut hele rommet.

Sykehushistorier 10 – Rehabilitasjon. Det kan til tider være tilnærmet umulig å finne frem til dit du skal uten en god innføring i systemet.

Sykehushistorier 11 – Psiquiatria – Psykiatriavdelingen. Er det noe som funker under topplokket? Da er det kjekt med en sjekk.

Sykehushistorier 12 – Urolog. Blir det gutt eller jente?

Sykepleierne og rutiner.

Sykepleierne Sykehushistorier

Rutinene er på plass både i Las Palmas og i sør for sykepleierne, men de er ikke helt like. Det kan jo også være på grunn av at jeg var innlagt for to forskjellige ting.

Det som er likt er at første “plage”, eller morgenforstyrrelse, kommer før sola i det hele tatt har tenkt å stige opp, og når jeg er langt inne i dyp søvn.

Sykepleierne på Hospital Insular

I nord kom sykepleierne rundt for å ta temperaturen i øret. Siden jeg måtte ha «sov i ro» i ørene på grunn av romkammeratens nattlyder, måtte jo disse først fjernes så de ikke ble trykket helt inn i hjernen.

Sykepleierne på Hospital San Roque Maspalomas

I sør kom de rundt for å få meg opp på en vekt daglig ved første gangs innleggelse. Når man er i bevisstløs tilstand kl 0530 er det ikke enkelt å stå i grunnstilling på en liten firkantet vekt etter en brutal oppvåkning.

En annen ting jeg lurte på er om denne sjekken fra sykepleierne var for å tolke en manns morgentilstand, for å få en bekreftelse på god helbred og modenhet for utskriving. I alle tilfelle ikke det mest populære rituale.

Etter soloppgang.

Så er det blodtrykksmåling, flere temperaturmålinger, blodprøver, utlevering av medisiner, matutlevering, sengeoppreiing og så videre. Det er mange gjøremål for sykepleierne gjennom dagen.

Under dette første oppholdet på Hospital San Roque Maspalomas ble også mengde piss ettertrykkelig målt ved at jeg måtte urinere i en måleflaske hver gang presset føltes. De sjekket også hvor mye jeg drakk, naturlig nok, for å ha en sammenligning.

Et par ganger om dagen fikk jeg også spørsmål om caca på spansk. (Jeg aner ikke hvordan det skrives!) Det er ikke noe en spiser, men som kommer ut på den andre siden. Hvis svaret var negativt fikk jeg noen poser med et stoff som skulle røres ut i vann og drikkes. Resultatet av dette var at en ikke turte slippe en liten fis. Det kunne få katastrofale konsekvenser for undertøy og benklær. For de som lurer, så berget jeg meg.

Ved andre gang innleggelse på Hospital San Roque Maspalomas var rutinene noe endret. Jeg lå forøvrig også på en annen avdeling. Les om det i den tidligere historien om innleggelsen der, hvis du ikke allerede har gjort det.

Sykepleierne og temperaturmåling.

Vedrørende temperaturmåling så hadde vi en artig episode. Ved kveldsmålingen en dag så følte jeg at jeg hadde litt svak feber.

For min sarte kropp er det når temperaturen er 37 grader eller høyere, målt under armen. Ikke i øret, eller der det er mørkt.

Det er et magisk tall som jeg føler i kroppen. Jeg er jo mann og sart, må vite. Feberen følte jeg godt når jeg var ute og tok en kveldsdamp. Da var den nok godt over 37. Sikkert 37,4. Etterpå når pleieren kom følte jeg at den var noe lavere men fortsatt over 37.

Før avlesningen ble klar sa jeg til pleieren at den var 37,1 grader. Resultatet var faktisk 37,1 grader. Flaks? Kanskje det, eller så kjenner jeg den gamle kroppens temperaturer. I alle fall fikk pleieren store øyne – gikk det an?

Dagen etter.

Neste gang den samme pleieren kom for å måle spurte hun meg om hva jeg tippet. Etter å følt etter, anslo jeg den til 36,6 eller 36,7, men siden jeg er beskjeden tippet jeg på 36.6. Resultatet var 36,7. Hun ble mektig imponert over at jeg bare bommet med 0,1 grad, og jeg var jo litt stolt.

Termometer og piller.Sykepleierne Sykehushistorier - Sykepleierne -Foto: Pixabay

Nattens lyder.

Av en eller annen grunn liker sykepleierne at dørene til pasientrommene står oppe. Alltid, og hele døgnet. Om det er for at de ikke gidder å lukke og åpne dem, eller av sikkerhetshensyn vet jeg ikke, men de burde da også ta hensyn til de som bor på rommene.

Når dørene står åpne om natta kunne de latt være å kjatre med utestemme hele natta. Hvis en ikke må bruke «sov i ro» på grunn av romkompisen, må man bruke det på grunn sykepleierne.

Svært mange av sykepleierne i sør og nord kan også engelsk, så språkproblemene er minimale, og takk for det. Selv om noen leger ikke kan annet enn spansk, så kan i hvert fall mange av sykepleierne det. Har de ikke gått på den samme spanske folkeskolen?

Personlig hygiene

Det er jo kjekt å få tatt seg en dusj når man er innlagt. Pasientrommene er tomannsrom med dusj og dass. Min første dusjing på Hospital Insular kan jeg best beskrive ved å klippe dette inn fra min dagbok:

I dag fikk jeg tilbud om hjelp til å dusje, men siden det var en mannlig sykepleier ble tilbudet høflig avslått. Hadde han sett de rosa sokkene til min datter som jeg fikk lånt senere på kvelden for å holde varmen, så hadde han vært overrasket over avslaget.

Det å dusje er forresten en sak for seg selv. Først må man skaffe seg håndkleet, og så er det såpen. Første dusjen ble gjennomført for noen dager siden med noe på en litersflaske som sto på vasken ikke langt fra våre bekken. Ja vi har så klart hvert vårt bekken, men mitt blir ikke i denne omgangen brukt. Det sto utenpå flasken at det kun var til utvendig bruk så jeg tok en kjangse.

I går fant jeg ut at de bruker noe innpakkede greier jeg fikk sammen med håndkleet, og som også lå på badet de første dagene. Det er kluter som er innsatte med såpe som man veter og bruker. Ja da vet jeg det, men hva var det på liters flasken da?

Sør på Gran Canaria er vi ikke vant med høgt vanntrykk. Vanntrykket her i sjette etasje er såpass at det spyler kjøttet fra skjelettet. Det burde vært et varselskilt! Det er sikker flott med slikt vanntrykk for å spyle bekkena.

I sør

Hospital San Roque Maspalomas er det noe ulikt. Håndklekampen er den samme, vanntrykket er normalt, posene vi får utlevert med håndkleet har en svamp med blitte litt såpe i, og så er det såpedispensere på veggen med håndsåpe. Ikke den beste sjampoen akkurat. Tilbud om å bli dusjet har jeg derimot ikke fått, noe jeg burde beklager for her er det mange søte kvinnelige sykepleiere.

Bading i senga.

Ved fjerde gangs innleggelse på sykehus var jeg på kirurgisk avdeling på Hospital Insular. Jeg hadde gjennomgått en alvorlig operasjon hvor de hadde ommøblert innmaten i mageregionen. For inntil noen relativt få år siden var faktisk dødeligheten på 25% under eller rett etter denne form for operasjon i Norge.

Nå er det slik at på sykehuset her har personlig hygiene høy prioritet. Klarer man ikke å dusje seg selv så blir du rett og slett badet i senga av sykepleierne. Dette utføres på en så profesjonell og effektiv måte at jeg burde lagt ut en video av det.

Selv om jeg lå der med to tre tilkoblinger til medisinering/intravenøst, epiduraltilkobling i ryggsøylen, drenering av blod fra magen gjennom nesa, drenering fra mageregionen på begge sider til noen runde bokser, kateter i snurrebassen, og påklistrede lapper for utstyret som overvåket helsa, så var det ingen bønn. Daglig bading måtte gjennomføres.

Mens du ligger i senga blir du vasket og skyllet. Resultatet er at du ligger ren, i nytt sengetøy og med ny pyjamas. En helt utrolig teknikk. Da forsto jeg hvorfor madrassene på kirurgisk avdeling hadde skaitrekk.

Etter dette kom også sykepleieren, som hadde ansvaret for bandasjer, og skiftet de ut.

Profesjonell innsetting av drens til magen.

En natt når jeg lå der på Hospital Insular med tilkoblinger alle veier, som nevnt over, så hadde jeg et uhell. Etter at jeg hadde fått dryppet med Rivotril (litt nark?) for å sove, sammen med det vanlige smertestillende dryppet, hadde jeg nok vært litt ivrig med å trykke på tilførselen til mer epidural. Det resulterte i en fantastisk psykedelisk drøm. Helt 60-talls, bare mye skarpere.

Den var om plast og flagrende plaststrimler i fantastiske farger. Jeg var enig med meg selv i drømme at slik måtte en ny TV se ut i 8K i utstillingsmodus. Det var bare så knivskarpt og vidunderlig.

Dreneringen jeg hadde gjennom nesa var jo en plastslange, som irriterte noe voldsomt, eller vakent, som det heter der jeg kommer fra. Denne slangen ligger jo bakerst i ganene og er svært ubehagelig, for å si det mildt.

Under denne utrolige drømmen fikk jeg det for meg at denne plasten måtte ut. Som drømt, så gjort. Jeg røsket ut hele stasen. Da våknet jeg fra herligheten.

Det ble ringt etter pleier, som kom på rappen, og forsøkte å få slangen ned igjen gjennom nesa. Ikke bare var det ubehagelig og vondt, for jeg var jo sår hele veien ned etter operasjonens overgrep i den regionen også. (Jeg kunne omtrent ikke snakke på to uker.)

Slangen ville ikke ned. Den krøllet seg i munnen og kom brettet litt ned i halsen. Da fikk hun hjelp av en pleier med lenger fartstid, og erfaring. Hun stappet slangen ned gjennom nesa, samtidig som hun tvang meg til å drikke et glass vann. Drenet kom på plass på et par strakser. Hun fikk også lagt den slik at blødningen i magen stoppet samme døgn. Endelig ble jeg kvitt denne torturslangen.

En snartenkt pleier – sprit må til!

Den dagen jeg skulle skrives ut etter operasjonen, skulle jeg også få tatt noen røntgenbilder av føttene, mens jeg sto. For å gjøre dette måtte de omkalfatre litt på røntgenrommet siden det normalt ikke blir fotografert på gulvet.

Jeg måtte også stå oppe på bordet som man normalt ligger på, og i denne situasjonen oppdaget en pleier at jeg begynte å svaie på veien ned. Jeg hadde jo tross alt ligget i ca 2 uker. Hun viste råd.

Hun tok en klut og dynket den med ren sprit og la den opp til min maske. Ja, dette var under koronatiden så alle hadde maske, og røntgenavdelingen hadde nok av ren sprit til vasking.

Det virket! Jeg burde jo tatt med kluten og vridd den opp i ettermiddagskaffen for å få full uttelling. En venninde av meg sendte et bilde i starten på koronatiden, som egentlig viste at dette med sprit kunne vært lurt.

Sprit på koronamasken kan kanskje være lurt :-)




Medisinering.

Ved nest siste innleggelse fikk jeg med innleggelsespapirer fra Legevakta/Akutten i Arguineguin. Der sto det ettertrykkelig hva slags medisiner jeg brukte, og hva jeg ikke tålte/var allergisk mot. Det som så skjedde var at i Maspalomas var de nok litt uoppmerksomme på dette. De ga med det de fant, og var ikke så nøye med om det var rett eller noe jeg var allergisk mot.

Jeg skulle heller ikke ha noe i magen, ei heller vann, de første dagene så jeg måtte ha medisinen intravenøst. Etter en dag oppdaget jeg at de tok en spansk en i så måte. Man tager det man haver. Rett eller galt? Etter en masse bråk endte det med at jeg måtte ta mine egne tabletter, for disse jeg måtte ha hadde ikke hospitaler råd til. De satte også opp et A4 ark over senga med påskrevet de stoffene jeg ikke tålte med store bokstaver.

Hyggelig medisin

Nei, da hadde jeg mer sansen for en opplevelse året før i Las Palmas. Det var en dag jeg skulle ut å dampe.

På utsiden av hovedinngangen var det mange folk som var der for å gi pasientene en klem. Gruppa mente at dette var god medisin og en oppmuntring til de innlagte og pårørende som var en tur på utsiden. Det var den hyggeligste medisinen jeg har fått, og en god oppmuntring ved innleggelse i adventstiden.

Mat

Hospital Insular:

Maten på sykehuset er velkomponert og sikkert næringsrik. Det er en enkel frokost med stort sett to loffskiver og litt pålegg, juice og kaffe med melk. Lunsjen er en tre retters med suppe, varm rett og dessert, ettermiddagskaffe med noen tørre kjeks, og middag med tre retter. Man kan jo ikke klage på en slik oppdekning, men den smaker jo absolutt ingen verdens ting. Den er faktisk så smakløs at det nesten blir vemmelig. Og det gjelder faktisk alt bortsett fra hvis det er frukt til dessert. Den har de ikke klart å ta smaken fra.

Løsningen på problemet er enkelt. Ta med salt og pepper! Da blir alt noe bedre.

Salt og pepper burde sykepleierne delt ut - sykehushistorier fra Gran Canaria

Hospital San Roque

Menyen her var omtrent tilsvarende den fra Insular, bortsett fra at den faktisk hadde smak. Det gjorde jo den kulinariske opplevelsen helt annerledes.

Det som kalles kaffe derimot kunne like godt vært kalt tea. Eller er det motsatt?

Frokost San Roque Maspalomas Gran Canaria
Frokost

De første dagene på sykehuset registrerte jeg at jeg fikk skje og gaffel av stål og kniv av plast. Jeg lurte fælt på dette. Hadde de raka opp for kniver? Nei, jeg kom frem til at det nok var for at de i de første dagene var redd for at jeg skulle kutte pulsårene eller tilsvarende. Etter at de ble mer beroliget fikk jeg faktisk også kniv av stål.

Lunsj Hospital San Roque Maspalomas
Middag Hospital San Roque Maspalomas
Middag Hospital San Roque Maspalomas

En flue!

Kelner, det er en flue i suppen! Jeg sa jo så klart ikke det, men det var det det var.

Jeg bryr meg ikke så mye om det er en flue i suppen egentlig. Det er jo bare å ta den ut, men siden dette var et sykehus, forventer man ikke slike fremmedlegemer.

Jeg nevnte det for pleierne, men de syntes bare det var morsomt. Dagen etter, når jeg traff legen, nevnte jeg det på nytt, og viste bilder. Svaret var: ja, så fikk du jo litt mer proteiner. Så enkelt tok de på det. Det var kanskje like greit.

Håper du liker Sykehushistoriene!

Neste er om Renhold.

Heng med!

Del dette:
Facebooktwitterpinterestlinkedin
Følg oss:
Facebook