Dø i Syden

Dø i Syden

Dø i Syden er vel en noe sær tittel på en historie, men det er kanskje verdt å tenke litt over. Spesielt når ens egen holdbarhetsdato nærmer seg, og når man ikke bor i Norge.

Det kan jo også hende at man har noen kjente og kjære som har flyttet helt eller delvis til Syden for å nyte sine siste år i et herlig klima langt fra snø og kulde. Da tenker man vel kanskje på: Hva om …

Kanskje denne historien vil gi deg litt beroligelse om et trist tema.

Jeg kalte historien Dø i Syden, men på det internasjonale Internet språket blir det do-i-syden. Beklager! Siden jeg aldeles ikke hadde tenkt på å skrive om do denne gangen, så var jeg ikke så veldig fornøyd med tittelen. Hvilke alternativer hadde jeg uten æ, ø eller å? Avlidt? Krepere? Kanskje siste var best.



 

En noe makaber interesse.

Ja jeg er kanskje en pussig skrue, men stort sett hele livet har jeg likt å se på kirker. Da spesielt på de katolske, ikke for det at jeg er katolikk, men for at de ofte er de mest forseggjorte, flott arkitektur og best dekorerte. Dette gjelder også kirker med katolsk opphav, men som i dag ligger under en annen religion. Templer i Østen er også et virkelig skue.

 

Kirke i Frankrike, dø i syden

 

Det som kanskje er makabert er at jeg også har fått en interesse for å se på kirkegårder. Jeg drar ikke dit for at jeg lengter dit, eller for å «hilse» på kjente, for her i Syden kjenner jeg ingen som har dæva og er begravet her. Ja det er noen som syntes jeg bruker et stygt ord på de som har dødd, men det er nå det vi kaller det der jeg kommer fra. Jeg kunne nok brukt et penere ord. Gått bort er jo mye brukt, men siden jeg ikke er helt klar over hvor de har gått er det for upresist for meg.

 

Dø i Syden, Kanarisk kirkegård Dø i Syden, Kanariske graver

 

 

Vel – tilbake til kirkegårdene. Her på Kanariøyene kan de virkelig være et syn, noe de også er i mange andre utland. De norske er litt for kjedelige, og besøkes oftest for at jeg kjenner noen av de som ligger der, og ikke nødvendigvis for å beundre omgivelsene. Det er så klart også unntak her. En kirkegård kan være en rolig og flott plass for litt ettertanke i en hektisk norsk by.

Det er så klart ikke alle Sydens kirkegårder som er like fine, men det anbefales å kikke på noen når man er på tur.

 

Dø i Syden, forlatt kirkegård på Fuerteventura

(Dette bildet er fra en øde og forlatt kirkegård på CofetestrandenFuerteventura. Les historien om det mystiske huset, Villa Winter, og kirkegården.)

 

Hvorfor dør folk i Syden?

Ja si det? Det er vel som i Norge, men her er mine antakelser for Syden.

  • Holdbarhetsdatoen har gått ut (les helt normale dødsårsaker).
  • Plutselig og uventet sykdom som gjør at en ikke rekker hjem til fedrelandet.
  • Folk som ikke følger og respekterer de røde flagga på strendene, og kanskje til og med bader i fylla.
  • De som går ut på lang tur alene midt på dagen i sterk varme, for eksempel under en Calima, uten å ha med nok vann. Det er en grunn til at spanjolene har siesta og ligger på sofaen under den varmeste tiden på dagen.
  • Uforsiktige folk som drar opp på fjellet alene uten si ifra til kjeft om hvor de har dratt.
  • Forferdelige sykdommer, eller uhell, som følge av et alt for høyt alkoholforbruk eller andre morsomme stoffer.
  • Trafikkulykker i edru eller påvirket tilstand.
  • Og så er det helt sikkert en del som tar sin siste svømmetur med viten og vilje for å dø i Syden.

 

Dø i Syden – Hvor skal en begraves?

Svært mange ønsker sine kjære begravet på en kirkegård i Norge. Et sted hvor de har gravene til sine kjære rundt seg. Det er vel egentlig ganske naturlig, men jeg er svært usikker på om de døde tar notis av dette.

 

Dø i Syden, kiste

 

Ved skipsforlis utenfor Norge nå til dags, ønskes det at de omkomne blir tatt opp fra havet/vraket og brakt hjem for begravelse i Norsk jord. Dette selv om norske sjøfolk ligger rundt på bunnen av de sju hav fordelt gjennom århundrene. Før var vel det ganske normalt at de fikk sin grav til havs, og ingen tenkte på å få likene hjem.

Ingen har vel tenkt på å ta opp alle levningene fra havnen i Narvik heller, og sende de til sine etterkommere for den saks skyld. Det enkleste den gangen var å gjøre havnen til en krigskirkegård.

Dør man i Syden har man mest naturlig også et lik som kan bli brakt hjem. Så er spørsmålet i hvilken form? På krukke eller i kasse? Begravelse i utenlands jord er i de aller aller fleste tilfeller helt uakseptabelt, forstålig nok.

 

Dø i Syden, urner

Mitt siste ønske.

For min egen del har jeg helt klare formeninger om mitt siste ønske når jeg dør i Syden. Noe som er mest sannsynlig, og dessverre uunngåelig. (Min familie må merke seg dette.)

Jeg ønsker å bli brent opp (kremert) og deretter strødd på havet utenfor Gran Canarias sydkyst. Lovlig eller ikke, det skal gjøres. Hvis de gidder vel å merke – jeg merker jo ikke noe til dette likevel antakelig. Pass på at det ikke er motvind! Alternativet er å kaste krukka på havet. Og så er spørsmålet, hvorfor strødd der (her)? Jo det må da være den beste graven en kan få:

  • Ikke noe gravsted som skal pleies i generasjoner, en belastning for de som bor i nærheten spør du meg, og som gir en hel haug med dårlig samvittighet til de øvrige etterlatte.
  • Jeg liker å reise. Etter noen tusen år vil sikkert partikler av meg være rundt hele jorda. Det må jo være flott!
  • Etterkommerne kan bare dra til havet hvis de vil ofre meg en tanke. Der er jeg!
  • Og det beste av alt, da blir jeg spredt der jeg aller helst vil være. Langt ifra snø og tele.

Noen bautastein på en kirkegård er helt unødvendig.

 



 

Hvor enkelt, eller vanskelig, er det å få med et lik fra Gran Canaria til Norge.

Ja dette er vel noe mange lurer på. Her vil jeg med en gang fortelle dere at det er enklere enn du kan drømme om.

For en del år siden døde min bror på fastlandet i Spania. For hans familie ble det en masse styr for å få ham hjem. Noe som ikke gjør sorgen enklere. Sorg og problemer bør helst ikke komme på samme tid. Han ble forøvrig sendt hjem i kiste for så å bli kremert i Norge. Neppe den mest praktiske løsningen.

Så, her i vår ble vi varslet om at min nevøs kones mor døde her på Gran Canaria. På veien bort for å kondolere og snakke med datteren diskuterte vi hvor komplisert dette sikker vil bli for henne. Spansk byråkrati og skjemavelde er ikke noe en skal spøke med. (Les om byråkratiet.) Vi så for oss en neste uoverkommelig prosess, med skjemaer og stempler.

Feil kan en ta, og godt var det. I elendigheten og sorgen ble dette en lek. Takk og pris for sykehuset, begravelsesbyrået og Det Norske Konsulatet. Det gikk helt på skinner!

Hjelpen og støtten.

Etter at moren døde hadde sykehuset en person som hadde til oppgave å ta seg av alt som skulle skje i etterkant. Kontakten med begravelsesbyrået og konsulatet, samt at hun fikk mange gode råd.

Prosessen var over på under en time. Tro det eller ei men dette hadde de gode velfungerende rutiner for. Det er kanskje heller ikke så rart. Øya er jo full av glade norske pensjonister, og gleden tar jo slutt en dag her nede for mange.

Det er også mulig at å dø på et sykehus, samt ønsket om kremering, lettet prosessen. Urnen ble forøvrig levert på døra til datteren rett etterpå, og hun kunne ta den hjem som håndbagasje. Det er jo mye enklere med en urne, enn å ordne med kiste og transport i begge ender av flyreisen.

Sykdomsforløpet i forkant med leger og sykehusopphold ble også svært godt håndtert av det spanske helsesystemet kun med det europeiske helsetygdkortet som gardering. På sykehuset fikk datteren en tolk tildelt, som hjalp til med forståelsen av hva som hadde skjedd og alt rundt dette. Hun følte at hun ble mye bedre tatt vare på enn hun ville blitt på et sykehus i Norge.

Så folkens – dette order seg, ikke vær bekymret for det praktiske i en sorgens time. Systemet på Gran Canaria, og Det Norske Konsulatet, er en gavepakke til oss gamlinger her nede hvis vi skulle dø i Syden, og takk til dem!

Jeg vil også anta at det er like enkelt for de etterlatte på de andre fantastiske Kanariske øyene. De har sikkert like gode rutiner der.

Livet er herlig på Gran Canaria! Når jeg en gang dævær i Syden så blir det enkelt for mine.

Saludos

Audun

Auduns forhold til å dø i Syden




Del dette:
Facebooktwitterpinterestlinkedin
Følg oss:
Facebook