Selvagensøyene – naturreservatet.
Ihlas Selvagens, eller Selvagensøyene på norsk, er de sydligste øyene i den Portugisiske øygruppen Madeira, som igjen ligger i Makaronesia. Andre navn på øygruppen er Savage Islands og Salvage Islands.
Dette må være det ultimate reisemålet for folk som er interessert i sjøfugler.
Det tviles på at mange fra Norden har besøkt dette øyriket, men det er nok noen som har sett de gjennom vinduet på flymaskinene på vei til Kanariøyene.
Hvor kommer så navnet Selvagen fra? Jo – det kommer av det portugisiske ordet selvagem som betyr vill eller uberørt, noe øyene også var og forsåvidt også er i dag.
Selvagensøyene er langt fra noen romantiske øyer med mange gyllene sandstrender og strandbarer, selv om øyene har et behagelig klima. Varmt og stabilt med temperaturer høyere en det er på Madeira.
Det bor ingen fast her på på den lille steinete øygruppa på totalt 2,73 kvadratkilometer, som ligger 300 km sør for Madeira og 148 km nord for Kanariøyene. Imidlertid er det en vaktstyrke her.
Du kan komme dit på en rundtur med båt fra Madeira for å oppleve fuglelivet, men for å besøke øyene trengs en spesialtillatelse fra de portugisiske myndighetene (tillatelse fra Madeira naturpark, den regionale miljømyndigheten.)
Den beste tiden å besøke Selvagensøyene er mellom april og september for da er været varmt og tørt. Det er også den beste tiden å se sjøfugler og annet dyreliv på øyene. For øvrig er dette også et fint område for dykking og snorkling.
Øverst på denne linken kan du se en filmsnutt fra øyene (National Geographic).
Selvagensøyene – Geografi og geologi
Øygruppen Selvagens, eller Selvagem, er igjen delt i to grupper med øyer, den nordøstlige gruppen, og den sørvestlige gruppen. Disse øygruppene ligger omtrent 15 km fra hverandre. Totalt er det ca 17 øyer og holmer. De er relativt små, så de kommer omtrent ikke frem på noen kart på nettet.
Øygruppen utgjør også den sydligste delen av Portugal.
Selvagensøyene blir administrert av kommunen Funchal på Madeira.
- Den nordøstlige gruppen: Selvagem Grande, Iléu Sinho, Palheiro de Mar og Palheiro de Terra.
- Den sørøstlige gruppen: Selvagem Pequena, Ilhéu de Fora samt en gruppe med holmer som blir kalt Ilhéus do Norte (Alto, Comprido og Redondo).
De største er Selvagem Grande, Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora. Øygruppen ligger faktisk nærmere Kanariøyene enn Madeira så de burde kanskje vært spanske og ikke portugisiske, noe historien gjenspeiler.
Administrativt er øyene en del av Madeira, som nevnt over, men det har faktisk vært oppe til vurdering om øygruppen skal bli en egen kommune (portugisisk concelho). (En kommune uten faste innbyggere?? – Ja vel?)
Som alle andre øyer i Makaronesia er også disse av vulkansk opphav. På de større øyene finnes det utdødde vulkankjegler. Eksempler på dette er fjellet Atalaia på Selvagem Grande, og toppene Tornozelos og Veado.
Disse øyene har aldri vært noen del av et kontinent, men ble dannet av undersjøiske vulkanutbrudd for 60 – 70 millioner år siden, etter at Nord-Atlanteren åpnet seg.
Øygruppen har hatt to magmatiske aktivitetsperioder (vulkanutbrudd). Den første for 29,5 millioner år siden, og den andre for 3,4 millioner år siden.
Selvagem Grande.
Øya måler 2 x 1,7 kilometer eller 2,45 kvadratkilometer. Det høyeste punktet, Pico da Atalaia, som er på 163 moh, og hvor fyret er plassert. Denne øya huser en «vaktstyrke».
Om det er sant eller ikke så sies det i den norske Wikipediaen at vaktstyrken består av kun en mann. :-), men andre steder opplyses det om at det i 2020 bodde 2 personer (en for reservatet og en biolog) på Selvagem Grande, samt en hund, i tillegg til de 40.000 bråkete sjøfuglene. Andre kilder bruker bare ordene voktere og forskere (i flertall), så den norske Wikipediaen er nok for beskjeden i angivelse av tilstedeværende personell. At det kun skal være en mann er lite trolig, og må være totalt feil. Forsyninger og et nytt skifte av mannskap ankommer hver tredje uke levert av et skip fra den portugisisk marinen. Den lille bosetningen på vakt og forskningsstasjonen vender ut mot havet fra Baia das Cagarras.
Selvagem Grande fikk etter hvert en værstasjon kontrollert av IPMA (det portugisiske instituttet for havet og atmosfæren) og havområdet rundt øyene er permanent patruljert av det portugisiske sjøpolitiet for å forbedre sikkerheten i navigasjon og søk og redning, og for å forhindre forurensning og stoppe ulovlig fiske i reservatet.
Google maps.
Fyret på Selvagem Grande
Fyrtårnet på øya har en historie bak seg.
I et møte i den maritime signaliseringskommisjonen i 1881 ba Spania om at det ble bygget et fyrtårn på øyene. Portugiserne forsto godt at det var viktig i forhold til seilingsruten til Kanariøyene, men de ville ikke prioritere dette.
Så i 1911 var spanjolene lei av å vente på byggingen, og proklamerte at de ville bygge fyret selv, samt at de samtidig ville overta øygruppen siden de mente at det var uavklart hvilket land øyene tilhørte. Portugiserne klaget og mente at spanjolene var helt forvirret. I 1913 satte derfor Portugal marinen sin på saken, og admiral Schultz Xavier anbefalte at fyret ble bygget på Pico da Atalaia på Selvagem Grande. Fyret ble dermed bygget der av portugiserne, men først i 1977. (Det er umulig å finne ut noe om fyrvoktere, men det burde kanskje ha vært noen.)
Selvagem Pequena.
Øya Selvagem Pequena (også kjent som Pitão Grande) er mye mindre enn Selvagem Grande, og ligger sørøst for denne.
Dette er en lav øy (5-10 moh), omgitt av grunne farvann som gjør det mulig å doble arealet ved lavvann. I tillegg til steinete områder har øya også faktisk sanddyner i innlandet og til og med en hvit sandstrand. Areal på bare 20 hektar.
Den eneste høyden er Pico do Veado, et steinete nes med 49 meters høyde på nordkysten av øya. Her er det også plassert et fyr fra 1977, og dette er en meter høgt.
Det opplyses på den portugisiske Wikipedia, og den engelske, at det er to vektere på øya fra april til november, en tid da havforholdene tillater det, siden denne øya nesten utilgjengelig om vinteren.
Ofte finnes det spor etter drivstoffsøl.
På Selvagem Pequena er det bare sjøfugler, en den store kolonien av fregattstormsvale og sporadisk hekking av rosa jay og svartryggjay.
Selvagem Pequena ligger ca 300 kilometer fra øya Madeira og ca 160 fra Kanariøyene.
Det er sjelden at noen «høye personer» besøker denne øya. Den første presidenten i Republikken Portugal som besøkte den var Cavaco Silva, den 18. juli 2013.
Ilhéu de Fora
Ilhéu de Fora er den tredje største øya i øygruppen, og har Portugals sydligste punkt. Den ligger ca. 300 km fra Madeira og 160 km fra Kanariøyene.
Øya har et areal på ca. 0,08 kvadratkilometer (300 meter bred, 500 m lang og maks 18 m høy), og er omgitt av grunne områder som gjør at den dobler arealet sitt ved lavvann.
Det er noe usikkerhet med hensyn til opprinnelsen av øyas navn. Ilhéu de Fora er et portugisisk navn som betyr “ytre øy” på norsk. Det er fordi øya ligger vest for Selvagem Pequena, den minste av de to større øyene i Selvagensøyene. Navnet kan også være relatert til det franske ordet fora, som betyr “fjern” eller “langt borte”. Det kan henspeile på øyas isolerte beliggenhet i Atlanterhavet. I engelsk litteratur fra 1800-tallet ble øya kalt Little Piton, som betyr “liten spiss” eller “liten topp”. Det kan beskrive øyas form og høyde.
Ilhéu de Fora er ubebodd, men besøkes av vakter og forskere.
Øya er et viktig hekkeområde for sjøfugler, spesielt stormfugler og måker. Noen av fugleartene som lever på øya er kortnebbet lunde, gulnebblire, havhest og gulbeinmåke. (Se under.)
Selvagensøyene – Historie
Alt tyder på at øyene har vært kjent i svært mange år. Det første kartet som viser øyene er et kart fra Venezia datert 1367 og tegnet av brødrene Pizigani.
Når det ble herjet med Kanariøyene på 1300-tallet, og spanjolene etter hvert erobret dem, ble ikke Selvagensøyene tatt i betraktning. Dette fordi de ble regnet for ubeboelige. Noe de også for så vidt er. (Eller de var kanskje ikke oppmerksom på øyene.)
Portugiserne oppdager Selvagensøyene.
Likevel er det Diogo Gomes de Sintra som får æren av å oppdage øyene på seilturen hjem til Portugal fra Guinea. 18 år etter at Madeira ble oppdaget. Diogo Gomes (ca. 1420 – ca. 1500) var en portugisisk navigatør, forfatter og oppdagelsesreisende for den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren. Det skrives at han oppdaget øyene ved en tilfeldighet i 1438. Selv om Kanariøyene i sør hadde vært hadde vært bebodd siden 1000 år før Kristus er det ikke kjent at mennesker noen gang har satt sin fot på Madeira eller Selvagensøyene før de portugisiske oppdagelsene. Øygruppen ble derfor betegnet som ubebodde.
Bosetting
Det første forsøket på å bosette øyene skjedde rundt 1438 av portugiserne, men det finnes få opplysninger om dette. Den eldste bevarte beskrivelsen av koloniseringen ble skrevet rundt 1463 av øyenes oppdager Diogo Gomes de Sintra. Gomes skrev at øyene ble brukt til å samle ursella, som base for rødmaling/fargestoffer; ursella refererte til lavene til de botaniske familiene Roccellaceae og Parmeliaceae. På den tiden tilhørte øyene i Atlanteren (Azorene og Madeira) Henrik Sjøfareren, stormesteren av Kristi orden (den portugisiske etterfølgeren til tempelridderne i Portugal). Imidlertid ble øyene generelt utelatt fra listene over deres eiendeler, av en eller annen grunn.
Selvagensøyene i privat eie.
I det 16. århundre tilhørte Selvagensøyene en familie fra Madeira, kjent som Teixeiras Caiados. Hvordan øyene havnet under Caiadoses kontroll er ukjent. I 1560 ble de gitt videre til João Cabral de Noronha. Mellom 1774 og 1831 ble det til og med betalt skatt til kongen for øyene. Øyene ble også nedtegnet i bøkene til Conservatória do Registo Predial i Funchal, Madeiras hovedstad.
Fra det 15. til det 19. århundre ble øyene brukt til ulike økonomiske aktiviteter, som for eksempel å samle barillagress og skjell og bløtdyr. Selv om øyene var ubebodde ble de brukt som et holdepunkt for fiskere, og det ble jaktet på utsatte geiter og kaniner på Selvagem Grande. Til og med helt frem til sep/okt 1967, var det organisert jakt på kyllingene til portugiserlirene for deres olje og kjøtt.
Piratøyer
Øyene har rykte på seg for å være piratskattøyer, naturlig nok, og det finnes mange historier om skattejakt, men umulig å finne noe om piratene. Det skal i hvert fall ha vært graveforsøk etter sjørøverskatter minst fire ganger (i 1813, 1851, 1856 og 1948), uten at det ble funnet noe, så det er mulig det fortsatt kan ligge noe der ute i Atlanteren.
Egentlig må det være et perfekt sted å grave ned skatter, siden de ligger så isolert.
Nyere tid.
I 1904 ble øyene solgt til Luís Rocha Machado. Den permanente kommisjonen for internasjonal sjørett ga øygruppens suverenitet til Portugal den 15. februar 1938.
I 1959 ble World Wildlife Fund (WWF), nå kjent som World Wide Fund for Nature, interessert i øyene og signerte en avtale med eieren, Luís Rocha Machado. I 1971 grep omsider den portugisiske regjeringen inn og kjøpte øyene, og konverterte dem til et naturreservat.
Et omstridt territorium mellom Portugal og Spania
Mye av krangelen mellom Portugal og Spania kom fra at Portugal plasserte sitt sørligste eksklusive økonomiske sonekrav sør for øygruppen. Spania protesterte naturlig nok tidligere mot det på grunnlag av at Selvagensøyenen ikke har en separat kontinentalsokkel, og sa at grensen skulle være en linje trukket halvveis mellom Madeira og Kanariøyene. Dette i henhold til artikkel 121 i FNs havrettskonvensjon: «Bergarter som ikke kan opprettholde menneskelig beboelse eller eget økonomisk liv, skal ikke ha noen eksklusiv økonomisk sone eller kontinentalsokkel.» Statusen til Selvagensøyene som øyer eller klipper var dermed kjernen i tvisten. (Det er vel kanskje også en av grunnene til at Norge har folk på Bjørnøya og Jan Mayen?)
Til tross for at øyene hadde tallrike besøkende, hovedsakelig for vitenskapelige formål, og det faktum at flere bosetninger ble forsøkt gjennom århundrene, er øyene et spesielt naturreservat hvor de eneste helårsbeboere er diverse vokterne av Madeiras naturpark. Gjennom årene, førte en rekke spørsmål knyttet til øyene til tvister mellom de to landene, nemlig bygging av et fyrtårn, administrasjon av luftrom (gjort fra de nærmere Kanariøyene), retten til å utføre militære luftøvelser, og, viktigst av alt, oppsyn med ulovlig fiske og krypskyting i øygruppen og dens nærhet.
Krangel og provokasjoner har funnet sted i over hundre år og helt opp til vår tid.
Naturreservatet
Dette nasjonale reservatet, Selvagensreservatet, ble opprettet i 1971, som en del av Madeira naturpark, og er dermed et av de eldste i Portugal. Reservatet inkluderte også den omkringliggende sokkelen til en dybde på 200 meter (220 m ?). I 1976 begynte permanent overvåking av området, og i 1978 ble reservatet opphøyet til status som naturreservat. Hensikten med etableringen var å gi nødvendig beskyttelse av det marine fuglelivet. Totalt samlet areal utgjør 9455 hektar.
På grunn av de unike forholdene som tilbys for hekking av marine fuglearter, er disse øyene også kjent som et «ornitologisk paradis». På disse øyene er det også unike endemiske planter (planter som bare lever der – stedegne).
I 2002 ble øyene faktisk nominert til UNESCOs verdensarvliste, uten foreløpig å ha blitt tatt opp.
Bevaringspriser
«Ilhas Selvagens har et av de siste intakte marine økosystemene i Nord-Atlanteren og spiller en grunnleggende rolle i larvespredningen av mange arter.» Kilde: Global Ocean Refuge System. Øyene mottok Gold Global Ocean Refuge Award i oktober 2018 (her).
Det maritime området er viktig for mange arter, blant annet: finnhval, havskilpadder og spermhval. Øygruppen har også mottatt disse prisene: Viktig fugleområdeog Natura 2000 Special Protection Area.
Doktor Zino
Man kan ikke snakke om dette naturreservatet uten å nevne Doktor Frank Zino. I 1969 fant denne fuglekikkende legen fra Madeira petreller mens han besøkte Selvagem Grande. (Petrell er en stormfugl 32–34 cm lang og med et vingespenn på 80–86 cm.)
Fugleekspertene hadde på den tiden avskrevet arten som utdødd i dette området. Til ære for oppdagelsen bærer nå petrellene hans navn, nemlig Zino’s Petrel, men på norsk har de navnet Madeirapetrell etter det latinske navnet Pterodroma madeira. Etter denne oppdagelsen anerkjente Dr. Zino Selvagensøyenes miljømessige betydning, og kjøpte alle fiskerettighetene rundt øygruppen. Som et resultat kunne havet ikke lenger utnyttes og utarmes. Dette var det første skrittet mot å skape et naturreservat. (På linken over kan se bilder, høre lyden av dem og lese mer.)
Det skrives på Wikipedia at Zino familien fortsatt besøker øyene, og de kalles Salvageøyenes voktere.
Fauna og flora
(Kanskje mest for de spesielt interesserte :-))
Det som skaper den store interessen blant vitenskapsfolk og forskere er øygruppens marine biologiske mangfold, og dens unike flora og fauna, I tillegg til dette er det alle fugleartene som hekker årlig på klippene, eller trekkfugler som bruker øyene som stoppested.
Selvagensøyene og deres omkringliggende farvann presenterer uberørte samfunn i havet og på land, med mange økosystemer i uendret tilstand, og leveområde for mange endemiske arter/stedegne og truede arter.
I motsetning til Selvagem Grande har både Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora et vegetasjonsdekke i sin naturlige tilstand, siden disse øyene aldri har blitt tilført fremmede planter eller dyr. Det betyr at vegetasjonen som finnes der er den originale Makaronesiske vegetasjonen, og er et utstillingsvindu fra fortiden. (Hvis du lurer på hva Makaronesia er så les om det her.) Selvagem Pequena har ni endemiske arter av de elleve som finnes i denne øygruppen.
Øygruppen har den høyeste tettheten (per 100 km2) av eksklusive endemiske planter i Makaronesia og det laveste antallet av innvandrede vekster.
Fugler.
Selvagensøyene er et av de viktigste hekkeområdene for sjøfugl i Makaronesia og Nord-Atlanteren, på grunn av de unike forhold i verdensmålestokk. Omtrent 3% av fugleartene er fastboende arter, de resterende er trekkende arter. Overfloden av fugler på øyene, gjorde øyene til et attraktivt jaktområde. På slutten av det 19. århundre bemerket den tyske naturforskeren Ernst Schmitz at 20-22 000 portugiserlirer (Cory’s shearwaters) ble jaktet på i september eller oktober på øyene; jakten fortsatte til 1967. Folk fra Madeira dro til øyene for å drepe ungfugler for mat, mens dunen ble brukt til å fylle puter og dyner.
For tiden er øyene hjem eller stoppested for:
- Portugiserlirer (Cory’s shearwaters) (>30,000)
- Hvitveis stormsvale ( White-faced storm-petrel) (>80,000)
- Spisshalepetrell (Bulwer’s petrel) (ca 4000)
- Makaronesialire (North Atlantic little shearwater (1400)
- Passatstormsvale (Madeiran storm-petrel) (1500)
- Gulbeinmåke (Yellow-legged gull) (50)
- Makrellterne (Common tern) (>60)
- Rosenterne (Roseate tern) (<5)
- Kanaripiplerke (Berthelot’s pipit) Dette er den eneste fastboende fuglearten, som er gjenstand for årlige vitenskapelige ekspedisjoner.
Mange av disse artene er sårbare for lokale rovfuglarter, som gulbeinmåke, som vil spise både egg og unger (hvitveis stormsvale og spisshalepetrell er primært utsatt).
Øyene er hjemmet til den største kjente hekkekolonien i verden av portugiserlirer og det eneste stedet i Atlanterhavet hvor japanstormsvale (Swinhoes stormsvale) regelmessig kan bli funnet. Selvagensøyene har blitt anerkjent som et viktig fugleområde (IBA) av BirdLife International på grunn av sine sjøfuglkolonier.
Livet i havet rundt Selvagensøyene
Jacques-Yves Cousteau, en fransk marineoffiser, oseanograf, filmskaper og forfatter, fant en gang det han trodde var «det reneste vannet i verden» rundt denne lille øygruppen; det er en overflod av marin aktivitet, mye endemisk for miljøet, inkludert barred hogfish, puffer fisk (Tetraodontidae), havedderkopp og mange arter av kråkebolle.
På ca 30 meters dyp i havet rundt øyene vrimler med alger og mange trekkende arter av vanlig fisk som rutinemessig migrerer fra øyene Kapp Verde, Madeira og Kanariøyene.
Skillpadder
Av de åtte havskillpaddeartene som er i verden kan du finne fem av dem i disse farvannene. Den hyppigste er glattkarett (verdens nest største havskillpadde) (loggerhead), etterfulgt av Kemp’s ridley havskilpadde (på norsk er bastardskillpadde foreslått som navn), den truede Karett (Hawksbill havskilpadde), grønn havskillpadde (green sea turtle) og havlærskillpadde (Leatherback havskilpadde).
Hvaler
Rundt øygruppen er det også registrert 10 arter av hval. Noen av disse er globalt klassifisert som «sårbar» eller «truet» art i henhold til IUCNs liste. Finnhvaler, spermhvaler, tumlerdelfiner, vanlige delfiner, kortfinnede grindhvaler, atlantiske flekkete delfiner, pygméspermhval, seihval, Brydes hval og en ikke-bekreftet nebbhvalart, men mange andre forventes å bli oppdaget.
Selvagensøyenes subtropiske beliggenhet er på grensen mellom det nordlige leveområdet for mange tropiske oseaniske hvalarter og den sørlige grensen av arter fra mer tempererte breddegrader.
Fisker
Havdybden rundt øyene er ganske forskjellig i forhold til de andre øygruppene i Makaronesia. Dette er grunnen til at det er svært mange fiskearter. Det er 88 kjente arter av kystfisk, noen av dem inkludert i truet og sårbar status som mero (dusky grouper), Island grouper eller barred hogfish (finner ikke noe norsk navn for de to siste). 27,3% av fisken er fra det tropiske østlige Atlanterhavet, 10,2% fra tempererte farvann og 6,8% fra subtropiske farvann.
Dyr på land
Ti virveldyr bor på øyene. To reptiler Tarentola boettgeri bischoffi, en underart av Boettgers vegggekko og Teira dugesii selvagensis, en underart av Madeirisk veggøgle. Disse bor kun på Selvagensøyene. Øyene er dessuten den eneste pattedyrfrie øygruppen i Makaronesia, med unntak av voktere, hunden nevnt over, og, hvis de fortsatt lever, eventuelle innførte kaniner og geiter på Selvagem Grande.
På den annen side så bor det en mengde endemiske leddyr. Disse finner du med andre ord ikke noe annet sted. Det er ca 219 arter og underarter av virvelløse dyr, hvorav 92% er leddyr. Omtrent 20% av alle artene er endemisk til øyene. Noen endemiske arter inkluderer sjøsneglene Adeuomphalus marbisensis, Sticteulima lata, Alvania dijkstrai, Alvania freitasi, Alvania harrietae, Atlanta selvagensis, Manzonia boucheti, Osilinus atratus selvagensis og landsneglen Theba macandrewiana.
Andre virvelløse dyr på land som er endemiske for øyene inkluderer tre arter av Cossoninae, to arter av edderkoppbiller, Cryptorhynchinae og Malachiinae og en art av bønnesnutebille, klikkbille, trips, Harpalinae, Pterostichinae, Lamiinae, Paederinae, Trogossitinae, Julida og en nylig oppdaget art av Aplocnemus.
Det nåværende antallet kjente endemiske arter, og underarter, er nok langt fra det virkelige totale antall.
Planteliv på Selvagensøyene
Siden disse øyene har fått være i fred, er floraen på øyene av enorm interesse. Foreløpig er det funnet mer enn 100 arter av stedegne planter (de fleste krypende planter og busker). Disse plantene ligner på mange måter stedegne arter på Madeira og på Kanariøyene i tørre miljøer. Spiring av disse artene skjer umiddelbart, eller kort etter, nedbør, og inkluderer: Lotus glaucus subsp. salvagensis, Scilla madeirensis, Monizia edulis, Erysimum arbuscula, Misopates salvagense, Urtica portosanctana, Asparagus nesiotes, Autonoe madeirensis, blant andre.
Noen endemiske arter til øygruppen inkluderer: Argyranthemum thalassophilum, Monanthes lowei og Euphorbia anachoreta og 2 underarter av Lobularia canariensis.
Selvagem Pequena og Ilhéu de Fora har det beste plantelivet, siden de ikke fikk tilført dyr eller planter utenfra. I en periode ble noen stedegne arter (hovedsakelig Roccella tinctoria og andre lav) høstet fra øyene for å støtte fargeindustrien i Europa, hovedsakelig til England og Flandern (den nederlansktalende nordre del av Belgia) i det 15. og 16. århundre.
Så!
Neste gang du er på vei til eller fra Kanariøyene med vindusplass i flymaskinen, kan du jo se om du kan skimte disse øyene med sin særegne fauna og flora, 16 – 17 mil nord for Tenerife. Eller lure på hvor sjørøverskatten kan være begravet.
Hvis du er veldig interessert, så må det absolutt være en opplevelse å få komme til øyene og farvannet rundt. Tenk for en enestående opplevelse!
Kilder: Blant annet Ocean-retreat og Wikipedia (engelsk/portugisisk/norsk)
Del dette:
