Innleggelse på sykehus i Syden kan jo både være en utfordring og en spennende opplevelse. Her er mine erfaringer.
Hvordan blir du innkalt?
Innkalling til konsultasjoner hos spesialist (første gang), undersøkelser og innleggelse på sykehus kommer her på Gran Canaria per telefon.
Når de ringer så er det ofte fra et telefonnummer som dekker hele telefondisplayet. Et voldsomt antall med sifre. Slike nummer er det umulig og ringe opp til igjen, så det er svært viktig at de blir tatt med en gang. Misser du den første ringer de opp igjen senere (forhåpentlig).
Litt om sykehushistorier.
Dette er en serie med historier om helsevesenet på Gran Canaria, og de bør leses fra begynnelsen. Historiene begynner her:
Jævlig vondt! Sykehushistorier fra Gran Canaria
Denne historien er en fortsettelse på historien om spesialister.
Sykehushistorier 1 – Sykehus på Gran Canaria. Her får du også en innføring om hvordan man røyklegger et venterom.
Sykehushistorier 2 – Leger. Spanske leger, hvordan en kommer inn i systemet, hvordan få tak i en lege, norske pilletrillere og cubanske synske leger.
Sykehushistorier 3 – Legetimer og fritid. Noen ganger kommer man inn både før og etter oppsatt time. Jeg fikk det rimelig travelt en gang jeg fikk før oppsatt tid.
Sykehushistorier 4 – Leger og språk. Dette er ikke et problem normalt, men det kan føre til noen utfordringer når du ikke behersker spansk.
Sykehushistorier 5 – Blodprøver. Full kontroll og du kan lage deg et arkiv over dine testresultater.
Sykehushistorier 6 – Spesialister. Det er lett å få en henvisning, men en utfordring å få en time. Hvordan få en time ved å bli fly forbandet.
Første innleggelsen på Hospital Insular
Ved oppmøtet i resepsjonen, og etter fremvisning av helsekortet og legitimasjon, ble jeg bedt om og sette meg å vente. Dette var en søndagskveld. Jeg hadde jo en klar forståelse hvorfor det var på et slikt tidspunkt. Jeg i min uvitenhet regnet med at de hadde en klar plan for hva de skulle gjøre og hva jeg skulle gjennom av tester i de kommende dagene. Det ble ikke helt slik.
En sykepleier hentet meg etter litt venting. Hun beordret meg opp i en rullestol, og så bar det av gårde til rommet. Jeg forsøkte å ymte frempå at jeg var i stand til å gå, men hun var døv på det øret. Det var her som på amerikanske filmer, at pasientene skulle rulles rund på sykehuset i stoler eller senger.
Dagen etter innleggelse.
Flere spesialister og lærlinger (det er jo et universitetssykehus må vite) undersøkte meg dagen etter med masse knebanking etter reflekser. Omsider ble jeg tildelt en spesialist som skulle følg meg opp. Mer skjedde ikke den dagen.
Min tildelte spesialist var, og er, forøvrig en pussig skrue. Ikke så veldig sterk i engelsk, men god nok. Som spesialist er han rimelig flink, grundig og omsorgfull etter mitt skjønn. Han er tynn som en stilk, har bustete hår, briller og han snakker med hele kroppen. Ganske artig å se på egentlig, og så er han en hyggelig kar.
Han er veldig opptatt av at en må ta seg i akt for ikke å få sukkersyke, og at salt er fæle greier.
Undersøkelser
I løpet av uka etter innleggelse ble undersøker gjennomført, diagnose stilt og det verste smertehelvete løst. Hipp hurra! Det virket som om alt ble utført etter innfallsmetoden.
Det kunne være dager hvor ingen ting skjedde, så en annen dag kunne det dukke opp en pleier med en rullestol for å kjøre meg til ett eller annet.
En av undersøkelsene gikk for eksempel ut på at spesialisten fant ut hvor jeg ikke hadde følelse ved å stikke, og å sende strøm gjennom kroppen.
Nok en gang gjorde jeg dessverre en feil. En ting var smertene i tærne jeg hadde kommet for og nå slapp med medisineringen, men det var et annet hel-problem som gjorde det smertefullt å gå. Dessverre fikk jeg ikke ordnet det der og da. I utgangspunktet trodde jeg at dette var to sider av samme sak, noe det ikke var.
Jeg skulle aldri godtatt utskrivelsen før helproblemet var avklart. Resultatet ble at jeg var tilbake i mølla med henvisning til nye spesialister som sendte meg inn i ventelistene for nye maskinelle tester – og sånn går månedene og åra.
(Les den kommende historien om rehabilitering, vedrørende dette.)
Innleggelse på hospitalet for å få de riktige undersøkelsene 2.
Denne gang lå jeg inne for betent bukspyttkjertel på Hospital San Roque Maspalomas. Dødeligheten er kun 20 % og årsaken kan være alkoholisme eller at en stein løsner fra galleblæren som gir en forstoppelse i systemet rundt bukspyttkjertelen, har jeg lest på nettet.
Under denne neste, og forhåpentlig siste, innleggelse i adventstiden ble jeg undersøkt i alle bauger og kanter, samt kjørt gjennom de maskinene de hadde, men det var en test de ikke kunne ta der på dette hospitalet.
Denne undersøkelsen kunne de bare ta på Hospital Insular, og der var det venteliste. Det er jo i for seg ikke så rart for dette er jo hovedsykehuset til en stor befolkningsgruppe.
Det var en undersøkelse med en sonde ned gjennom spiserøret inn i bukspyttkjertelen og inn i galleblæren. det høres ikke hyggelig ut, men må man så må man. En klarhet i årsak, og helbredelse, var naturlig nok velkommen. Les den kommende historien om Endoskopi.
Siden jeg ikke var, har vært, eller er alkoholiker, og de ikke kunne finne eller se noen stein fra galleblæren, er en endoskopiundersøkelse en mulighet for å få en ordentlig kikk og kontroll.
De skulle vel se om det for eksempel skulle være en svulst, eller steiner så små som veistøv, og som de ikke kan se via de andre tekniske hjelpemidlene, ei heller på MR.
Jeg er forøvrig ikke helt overbevist om at noen i det hele tatt tror meg på at jeg ikke er alkoholiker. Hva gjør en norsk pensjonist her nede med mikroskopiske priser på øl, vin og sprit? (Svaret kan være her.)
Fortsatt innleggelse, og utkastelse
Legen forklarte meg at den raskeste måten å få denne undersøkelsen på var å fortsatt ha meg innlagt på hospitalet i sør til innkallelsen kom. Ellers ville jeg havne inn i den normale køen og vente, og vente, på innkalling. Sånn gikk nå den adventstiden.
Resultat ble derimot at det etter hvert ble fullt på sykehuset, og de trengte min seng. Da ble jeg jammen kjappt utskrevet og sendt inn i den lange køen for å få den siste testen.
Det positive med å bli kastet ut.
Det positive med utkastelsen var, på den andre siden, at jeg rakk hjem til jul, med beskjed om ikke å drikke alkohol eller spise mat med fett.
Norsk jul er jo nettopp det, så det ble en svært begrenset julefeiring. Ingen ribbe, ikke ribbefett rett ned i halsen, ikke multekrem med Grand Mariner, ikke akevitt, ikke juleøl eller noe av det andre som hører med. Man behøver vel ikke være alkoholiker for å sette pris på de alkoholholdige julenytelsene?
Jeg har fortrengt minnene om julefeiringen for det året! (Mat og drikke vel og merke!)
Neste epistel er en fortsettelse av denne. Det er om en tilbakekomst til Hospital San Roque Maspalomas. Heng med!
Følg oss:Del dette: