Kulturen på Gran Canaria kan være en utfordring for oss innflyttere. I første rekke er det språket og et helt annet offentlig system, men det stopper ikke der.
Språk og det offentlige systemet skrev jeg om i tidligere poster. Nå kommer litt om kulturen, og litt om dialekten på Gran Canaria.
Kulturutfordringen er at kanarierne oppleves som elendige planleggere, men eksperter i improvisasjon. Jeg tror at i siste liten og på sparket må være et motto. Alt løser seg normalt på ett eller annet vis. Det kan bare ta litt tid i enkelte situasjoner, eller i litt full fart før fristen, eller etter.
Kulturen på Gran Canaria – Ekspertene på tur og fest
De har også et helt annet forhold til mye annet. For eksempel: Kanarierne er jo svært sosiale. Skal de på tur eller fest ber de med seg alle, virker det som. Om de er unge eller gamle spiller ingen rolle. (En spesiell grilltur kan dere lese om på linken.) Det er jo utenkelig i Norge at besteforeldre, barn, barnebarn og alle de kjenner drar ut på tur eller fest sammen. Kanarierne har jo også svart belte i piknik og offentlige fester. Mer om fester kommer senere 🙂
Uhøflige Nordmenn?
De syntes sikkert og at vi fra Norge er noen uhøflige folk. Dette har jeg lagt merke til hvis jeg går inn i en butikk og spør etter en vare uten å hilse først. Det tror jeg er utenkelig for dem. De hilser alltid, og er hyggelige.
Seg i mellom har de et forferdelig språk, etter norsk målestokk. De kaller hverandre både det ene og det andre, men det er bare godt ment, og et tegn på vennskap. Litt sjokkerende for en nordmann fra et møblert hjem.
Akkurat som engelskmennene med – how do you do? – har kanarieren sin frase – que tal? (Como estas – hvordan står det til, på spansk, men alt for mange stavelser for kanarierne.) Da svarer man: bien, e tu? (bra, og med deg). Svaret tilbake blir normalt bien, gracias. Dette er jo også litt uvant, i hvert fall for meg. Jeg er mer vandt til å gå rett på sak, men så er jo jeg en uhøflig nordmann.
Hilsing på kvinner for en mann.
I et araberland er dette ikke noe problem, for der får du ikke hilse på damen. Kun på mennene. De hilser med hånden på hjertet, og hvis du absolutt skal hilse på dem i hånda, får du et slapt håndtrykk. Grunnen til det er at muslimer ikke skal vise dominans overfor sine medmennesker med et hardt håndtrykk.
I Norge når jeg skal hilse på en dame, blir det med hånden. Kjenner jeg damen blir det en klem.
På Gran Canaria, og de øvrige kanariøyene, og mange sør- europeiske land, derimot, skal det klemmes og kysses på begge kinn, selv om det er første gang en blir introdusert.
I blant annet Sveits skal det klemmes og kysses tre ganger. Først på det ene, så på det andre og så tilbake til det du startet med. (Alle gode ting er tre, eller skal det bare gjøres grundig? Nei, det er nok en gammel katolsk tradisjon for Faderen, sønnen og den hellige ånd.)
Det er sikkert land i verden hvor dette må gjøres fire ganger også, men der har ikke jeg vært. I alle tilfelle, dette ble også en overgang for en sjenert nordmann, men svært hyggelig. Det er jo flott å kunne klemme og kysse alle kvinner en skal hilse på! Hvorfor ikke sørge for å bli introdusert til mange flere damer?
Dialekten.
Forøvrig virker det som om de kun har et volum på stemmen sin, og det er utestemme. Og det prates kontinuerlig. Det blir sagt at alt blir gjentatt tre ganger, bare noe omskrevet hver gang for å få budskapet tydelig frem. Om det er sant vet ikke jeg, men det kan jo virke slik.
Dialekten er jo heller ikke helt normal spansk. Den er mye slappere i fisken. Det har sikkert noe med kulturen på Gran Canaria å gjøre. Er det noen bokstaver som kan droppes så gjør de det. Et eksempel er hvis et ord slutter på s. Hvorfor ikke droppe den? Alle forstår jo ordet like vel. Om du sier dos eller do, er og blir det tallet to like vel. Det eneste er jo det at hvis du sier dos, kan det hende at de gjentar med do for å få en bekreftelse på at du mener to.
Mellomrom mellom ordene virker det også som de dropper, det er jo bare en heft i ordflyten. Prate kan de, og prate gjør de. Ordentlig hyggelig, høflige folk, og de prøver virkelig å forstå en språkløs nordmann.
Jeg har et lite problem vel og merke. Det er hvis jeg har forberedt et spørsmål godt, og spør på den lille spansken jeg kan, så tror de pina dø at jeg kan språket, og slipper en masse ord ut av seg som jeg ikke nødvendigvis forstår noe av. – Jeg må snart få lært meg kanarisk; det er jo flaut å ikke kunne mer 🙂
Kulturen på Gran Canaria – Toleranse
Kanarierne er også et voldsomt tolerant folk. Her blir absolutt alle akseptert. Det er det samme hvor du kommer fra, hvilken religion du har, eller hva slags legning du har. Det er ikke uten grunn at dette er et flott sted for de homofile, og de blir godt mottatt (det er jo også de som legger mest penger igjen her).
Nå er vel også det med aksept et tema med modifikasjoner. Enkelte har nok noen fordommer mot en nasjonalitet eller noe annet, men det kommer ikke tydelig frem, og det er nok grunnet en eller annen dårlig erfaring. Slik har det jo vært i hele historien. Spanjolene ble jo til å begynne med akseptert her på Gran Canaria, men når de startet med fantestreker ble de jaget. Til og med to ganger.
Øya har også opp gjennom århundrene hatt innflytting fra alle kanter, og de har også emigrer til andre land med forventning om aksept, og det har vel også påvirket toleransen for andre. Totalt sett er det en ganske så internasjonal befolkning, historisk sett og i dag. Det virker som om alle lever i fred og fordragelighet. Et paradis! Ingen uroligheter, ingen krig, og lite med demonstrasjoner.
Bilder fra GayPride Playa del Inglés:
(Se forøvrig Gran Canaria Sør)
Livet er herlig på Gran Canaria!
Saludos
Audun
Del dette:
