Offentlige ansatte – Kanariøyene

Offentlige ansatte – Kanariøyene

Ansatte i stat og kommune

De offentlige ansatte kan til tider gi deg en utfordring. Heldigvis er de fleste svært hyggelige og hjelpsomme, men det er noen unntak.

Jeg har forsøkt å beskrive det i historien under om besøket hos Trafico i Las Palmas. Oppførselen hos dem kan du også møte i alle andre offentlige institusjoner.

Leger, kommunalt ansatte, ansatte på posten eller politiet har ingen plikt til å kunne engelsk, så det er en forventning om at alle som er her kan spansk. Akkurat som vi krever av de som har flyttet til Norge. Derfor: Lær deg spansk hvis du bor her. (Jeg er ikke den beste gutten i klassen. Egentlig helt ræva!)

Det er heller ikke noen forskjell på organiseringen på Kanariøyene og i Norge. Det er også her for mange høvdinger og for få indianere, noe spanjolene/kanarierne også har bemerket.

 

fa-indianere-og-mange-hovdinger
Det er ikke bare i Norge det er for få indianere og for mange høvdinger!

Denne historien er en fortsettelse til den forrige om “Moral i arbeidslivet“.



De offentlige ansatte kan deles i tre grupper:

  1. De som er veldig hyggelige og hjelpsomme. Solstråler som gir deg en riktig god dag!
  2. De som er sånn passelig OK, og kan snakke engelsk når de forstår at de kan det språket bedre enn du/jeg kan spansk.
  3. De umulige! (For de som ikke har sett den før så gjentar jeg videoen fra historien om Det offentlige systemet her, for den er så fantastisk beskrivende i forhold til papirmølla. Slik kan de offentlige ansatte være mot alle de ikke kjenner eller er i slekt med.)

Nr 1 og 2 er i overveiende flertall, etter min erfaring, og gjør livet enklere som innflytter. Selv om de har korte herlige arbeidsdager, er de som regel en fryd å kommunisere med.

Nr 3 derimot, de umulige, er en liten gruppe offentlig ansatte som kan sette spor etter seg i min dårlige hukommelse. Disse trenger derfor litt mer omtale. I utgangspunktet tror jeg disse er innflytterhatere, generelt menneskehater og maktmennesker. Akkurat som noen i det offentlige i Norge kan være. Jeg skal ta et eksempel for å forklare:

Besøket hos Trafico i Las Palmas.

Jeg har tidligere vært der noen ganger med en følelse av god service og god hjelp. Men så var det en gang min bedre, og mer fornuftige halvdel, min hustru, skulle få byttet sitt norske sertifikat til et spanskt. Da fikk vi et skudd for baugen. Det må understrekes at konen min hater at jeg bruker ordet hustrukjerring eller en klump om foten som betegnelse på henne, men det norske språket er noe fattig på moderne fornuftige respektable uttrykk.

Vi hadde bestilt time pr nett, møtte opp i god tid med smil om munnen og gikk til luken for å få kølapp. Lappen fikk vi, og vi ble tildelt saksbehandler lang tid før vi hadde bestilt time pr Internett. Så langt var alt rosenrødt. 🙂

Saksbehandleren

Da vi kom frem til saksbehandleren ble vi møtt av en herremann som vist han var en dame måtte ha hatt PMS. Det er jo mulig at hemoroiden, eller kona, plaget ham for han var en spesiell type.

Egentlig er det ikke så mye å snakke om i en slik operasjon. Det er bare innlevering av papirer, men det stoppet ikke hans ordflom. Siden det gikk langt over hodene våre så måtte jeg spørre forsiktig på spansk om han snakket litt engelsk. Da traff jeg spikeren på hodet. Jeg/vi ble virkelig satt på plass, med rette så klart, på flytende engelsk. Vi måtte ikke komme her på Trafico uten en tolk hvis vi ikke kunne spansk. Her skulle det kun snakkes dette språket. Dessuten hadde vi glemt å ta kopier av pass og residencia (bevis på at vi bor her lovlig, se historien om Det offentlige systemet). Dette var jo så klart vår feil. En må jo alltid ha med kopier av alt en kan komme på, og litt til, til offentlige myndigheter. (De må ha noen enorme arkiver).

Vi fikk forklart at vi måtte finne et sted som kunne ta kopier for oss, selv om det sto en kopimaskin bak ham. Han ga et tips og vi dro for å finne sjappa. Helt enkelt var det ikke å finne stedet, men alt ble ordnet og vi gikk tilbake. Jeg vet ikke eksakt hvor lang tid dette tok, men det tok nå sin tid med venting på tur etc. Når vi så kom tilbake satt faktisk fyren der å ventet på oss og tvinnet tommeltotter. Han hadde ikke betjent en eneste kunde i mellomtiden. Når vi fikk levert kopiene var det greit og ble sendt av gårde med streng beskjed om å komme tilbake når alt var kontrollert og de hadde sendt oss en mail. Vi måtte ikke komme tilbake uten tolk!

Siste tur til Trafico

For å ta enden på visa: Etter at vi hadde mottatt mailen om at nå var alt klart, dro vi tilbake til Trafico i Las Palmas, hovedstaden på Gran Canaria. Selvfølgelig uten tolk. Min kone var overnervøs med blodtrykk og puls langt over anbefalte verdier, og forbannet på meg som ikke hadde med tolk. Hun var ikke helt grei!

Når det så ble vår tur på runde to traff vi heldigvis en betjent/offentlig ansatt av kategori 1. Solstråle! Alt ordnet seg med letthet.

Konklusjon: Stort sett er alle hjelpsomme og hyggelige, men det finnes noen få rasshøll av de offentlige ansatte som dessverre overskygger de andre.

Livet er herlig på Gran Canaria, bare en ikke treffer den verste offentlige ansatte.

Saludos

Audun

Auduns forhold til offentlige ansatte



Del dette:
Facebooktwitterpinterestlinkedin
Følg oss:
Facebook