Valpen fra Helvete

Valpen fra Helvete

Valpen fra helvete er jo ikke akkurat det peneste navnet på en liten søt skapning av en hund, men i dette tilfelle følte vi det svært riktig.

Det var, og er, slik at å reise på ferie for min kone og meg har ofte en konsekvens.

Etter at vi begynte å reise på ferie uten vår datter har det neste blitt en fast post på programmet at vi får en nyhet hjemmefra fra henne av hyggelig eller mindre hyggelig karakter.

Hver gang vi ser at hun ringer, eller sender melding, lurer vi på hva det er som nå har skjedd. Eksempler på dette er: oversvømmelse, katt, graviditet eller ny hund.

Den gang hun fortalte oss at hun hadde tatt til seg en ny hund var vi ikke akkurat overbegeistret.




Nyheten om valpen

Vi fikk servert historien slik: Noen hadde funnet en forlatt valp på et par uker oppe i fjella på Gran Canaria, noe som dessverre ikke er helt unaturlig her nede. En grusom måte å overlate en stakkars valp til sin skjebne på, mener nå vi.

Hun hadde så tatt til seg denne for det var ingen andre som ville ha den. Det må så klart understrekes at hun er svært glad i dyr, og dette var ikke første gang hun brakte dyr til huset. Sist gang var det en bitte liten kattunge som vi måtte fore med tåteflaske hver fjerde time, hele døgnet. En forlatt stakkar i fjæra i Fredrikstad. Grusomt!

 

Det skulle bli en liten hund.

I henhold til veterinæren som hadde sett på valpen skulle det bli en liten hund, noe mange trodde på, men ikke jeg. Når jeg så at labbene omtrent var like store som hodet på valpen, var det noe som sa ifra inne i mitt hode at dette så absolutt ikke ville bli et lite nøste. Jeg fikk rett! Heldigvis har hun, ja det er en tispe med navnet Daisy, utviklet seg til å bli en alle tiders hyggelig hund, men før Daisy ble stor gikk hun under navnet Valpen fra helvete.

Vårt liv med hunder.

Vi har kontinuerlig hatt hunder i flertall fra 1986 da vi kjøpte vår første Newfoundlandshund. En svart hårdott som etter hvert ble en stor hårdott, og min aller beste venn. Han, og noe senere også «broren» Eddie, var med meg over alt. For de som skulle inn på mitt kontor måtte de:

  • ikke være redd for hunder
  • ikke være allergiske
  • skreve over de store beista for å komme inn. De lå så klart i døren for å ha oversikt.

Etter at vår siste hund døde, hun var forøvrig en Borderterrier, lovte vi oss selv at vi aldri skulle ha hund igjen. Ikke fordi at det er noe galt i å ha hund, snarere tvert imot, men den siste turen til veterinæren er en for stor belastning. Det er fælt å si det, men det føles nesten verre en å miste en slektning på to ben.

Etter det har vi bare hatt hundene til vår datter rundt oss. Når hun flyttet til Gran Canaria ett år før oss, fraktet jeg hennes Chihuahua, William, ned i bur og overrakte hennes fantastiske lille skapning. Da ble det tomt i hjemme i Fredrikstad! Det beste med å ha hund er jo at da er faktisk noen glad for at du kommer hjem!

William den spreke

Folk tror at Chihuahuaer er noen sarte hunder som må bæres rundt i håndvesker. Det er ikke riktig! Den hun har er den sprekeste tur-kameraten jeg noen gang har hatt. Det er umulig å slite ut den bikkja. Om jeg er ute på joggetur eller spasertur spiller ingen rolle. Nå kan du jo kanskje si, ja det er vel ikke så rart for Audun er jo ingen spreking. Kanskje har du rett, men i forhold til våre andre hunder er den lille raringen utrolig sprek.

Selv om han er en spreking elsker han å ligge varmt og godt, typisk Mexikaner. Han graver seg inn under pledd, til og med her på Gran Canaria under en varm Calima.

Nå var det jo ikke William jeg skulle fortelle om, men Daisy.

 

William - en sprek hund
William – en sprek hund



Valpen

Når vi kom hjem til det lille nye gule familiemedlemmet av ukjent rase, full av lus og mark, oppdaget vi fort at hun var en sjarmerende, aktiv og vilter liten sak. Hun spiste alt. Det er mulig ensomheten og jakten på føde i fjellet hadde satt sine spor. Kjeften var også normalt på vidt gap, jaktet på William og hang fast i kjøttet vårt om kveldene, helst legg-musklene.

Hundevalper spiser jo normalt skoene i huset (helst dyre sko, typisk tisper), noe denne også gjorde, men kun en av hvert par.

Hun ødela også en iPad, et annet nettbrett og to mobiltelefoner. Briller var også et yndet tyggeobjekt. Ikke glassa så klart, men innfatningene. Dessuten hadde hun en annen livrett, nemlig fjernkontroller.

 

Fjernkontroll spist av hund
Fjernkontroll spist av hund

 

På dette punktet lærte verken hunden eller vi noe som helst annet enn at enkelte fjernkontroller kan være vanskelig å erstatte slik at alle funksjonene på det den skal styre faktisk virker.

  • Vi lærte ikke at fjernkontroller ikke måtte etterlates på salongbordet.
  • Daisy lærte ikke at hun ikke måtte gnage de opp.

Hvorfor i all verden spiste hun dem? Det pussige er at universalkontroller som måtte kjøpes inn i ettertid ikke var like fristende. Nei det måtte være en original. De nye rørte hun ikke. Kunne hun lese at de ikke var merket med noe kjente merker som Samsung, Pioneer, Phillips eller tilsvarende?

Bortsett fra fjernkontroller.

Det var en stressende tid, ikke minst i forhold til å få båret henne ut fort nok så hun ikke skulle pisse på gale steder, når valpen begynte å bli større og tynger. Det tok med andre ord litt tid å få henne helt husren og da med tanke på at forbudet også gjaldt de interne veiene i boligkomplekset og ikke bare innendørs.

Forøvrig var hun en ganske stille valp, ikke noe gjøing, bortsett fra en forferdelig klaging hvis hun skulle bli innestengt i buret sitt. Klagingen virket for buret ble fort satt bort for en periode til tiden var mer moden. Vi er lett påvirkelig i slike saker.

 

Fra Valpen fra helvete til et kjært familiemedlem.

Hunder er ikke valper i all evighet, og Daisy er nå en voksen hund. En typisk kanarisk miks, som det er mange av, men hun er så klart den aller peneste. Et kjært familiemedlem. Vi har lurt på hva slags hund det egentlig er.

Er det en:

  • Jakthund
  • Vakthund
  • Gjeterhund

 

Daisy i grønne på Gran Canaria

 

Nei, Daisy er bare en hund. Litt mørkeredd, liker ikke å møte enslige ute i mørket, elsker all slags mat, elsker siesta, trives godt på sofaen, morer seg med litt graving hvis anledningen byr seg, gjør kun i drømmeland, leker med kakerlakker, fiser med en uslåelig og ubeskrivelig stank som kan vekke de døde, liker å sole seg og røyter kontinuerlig.

 

Var det noen som sa TUR?

 

At hun var Valpen fra helvete er forlengst fortrengt og glemt inntil jeg så et bilde en gammel venn la ut på Facebook med en oppspist fjernkontroll.

 

Livet er herlig på Gran Canaria, også med uoriginale fjernkontroller.

Saludos

Audun

Auduns forhold til hund




Del dette:
Facebooktwitterpinterestlinkedin
Følg oss:
Facebook