Biltur fra Gran Canaria til Sveits

Alene på fire hjul

Dette er en historie om en relativt lang biltur alene fra Gran Canaria til Sveits. I utgangspunktet var jeg faktisk litt engstelig for å dra på en såpass lang tur (ca 240 mil) uten selskap i min alder, men det ble en stor opplevelse, og bekjentskap med noen flotte byer.

Først og fremst må man jo komme ut fra Gran Canaria – denne gangen med ferge.



Fra Gran Canaria til Huelva

Uhørt tidlig er vel en pen omskrivning av hva jeg følte det når jeg snublet ned til bilen for å kjøre til fergen på Gran Canaria. En ting er at fergen går tidlig, men en må jo også kjøre opp til Las Palmas fra sør, finne frem, være ute i god tid og så videre. Hadde det ikke vært for at det er bedre å få et par timer på ryggen på sofaen, hadde jeg vel like godt dratt opp ved leggetid ca kl 0200 og sovet i bilen.

For min del var det en umulighet for bilen ble fullstappet dagen før av vår datters flyttegods som skulle til Sveits, samt min kones og min bagasje for et halvt år på reise til land med alle klimaforhold i søndre del av Europa.

Det var så fullt i bilen på turen fra Gran Canaria til Sveits, at det ikke var plass til noe større enn en ekstra kjekspakke. Passasjersetet var opptatt av en skriver på gulvet, en stor koffert festet med sikkerhetsselen, en bag foran der og en  ryggsekk med PCen oven på der igjen. Det var sikker ikke helt lovlig, eller i det minste populær sikring av lasten. Baksetene, gulvet og bagasjerommet var pakket så fullt som du gjør når du drar på en to ukers ferietur med Ryanair uten å bestille noe annet en kabinbagasje.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Gubben på sovesal nummer 1

Vel, nok om det. Innsjekkingen og ombordkjøringen gikk greit, og jeg fikk tildelt mitt VIP sete i salongen foran i båten. Det er flere muligheter for sovearrangementer på båten:

  • Lugar, så klart, men veldig dyrt for en person. Prisen er vel i klasse med et 5-stjerners hotell.
  • Vanlig sete inngår i prisen, men jeg syntes ikke dette var noen optimal løsning, og tidligere utprøvd fra Lanzarote til Gran Canaria.
  • VIP-setene var tidligere utprøvd på samme strekning, men den andre veien. Dette er gode store skinnstoler med mulighet for å slå ganske langt bakover. Det er også lås på døren til sovesalen, så det er relativt trykt i forhold til eventuelle tyver.

Hvis man ser på bilder av fergens interiør så ser den svært så fin ut, men ved selvsyn så er det noe nedslitt.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

En lang reise

Reisen er lang. Avgang fra havnen i Las Palmas kl 0830 med fremkomst kl 2000 dagen etter i Huelva på fastlandet. Det er også en annen rute som går til Cádiz, men den tar noe lenger tid.

Det blir jo egentlig rene cruiset, men da burde det jo også vært en cruisebåt, noe det absolutt ikke er, selv om prisen for turen kunne vært i den klassen. Rabatten som vi øyboere får gjelder kun på persontrafikk, og ikke for bil.

På en slik lang tur burde det vært noe for å få tiden til å gå. Av erfaring var jeg godt rustet med nedlastede filmer, og lesestoff, men en kan ikke sitte der hele tiden med slike aktiviteter. Internett er jo heller ikke tipp topp på slike reiser, men faktisk så fant jeg noen forbindelser som gjorde at en kunne ha samkvem med verden utenfor skipet til enkelte tider. Straffen var regningen fra teleselskapet i ettertid.

Fergeselskapet hadde fått med seg at slike reiser kan bli kjedelige, så de hadde leid inn en dansegruppe, eller noe i den retningen, som skulle hjelpe til med underholdningen. De arrangerte danseoppvisning, bingo og stollek med innlagte oppgaver, som innsamling av sko, andre passasjerer og mer til.

Fergemat

Det er tilrettelagt for oppvarming av medbrakt mat, og det er restaurant med buffé, samt to barer som selger litt småmat, samt en pølsebod ved bassenget.

For å gjøre mathandlingen enklest mulig selger de matkuponger. En remse med kuponger som dekker reisen.

Dagens høydepunkter

Det eneste som en ser frem til på slike reiser er maten. Frokost, lunsj og middag. Lunsj her i Syden er som en middag, så det er vel mer riktig å si frokost, middag og middag.

Når man ser på bufféten, og det rundt dette, ser det svært flott ut. Til alle måltidene står det servitører som legger maten på din tallerken med hvite hansker. Dette gjelder alt fra croissanter til frokosten, og kjøttet til en av middagene.

Enten så er det noe galt med meg, eller så var jeg uheldig i mitt valg av hva jeg sulle spise, for mine valg var ikke noen kulinariske høydepunkter etter mitt skjønn, selv om det kunne se slik ut.

Gran Canaria til Sveits . theislandsinthesun.com

Under ett av måltidene ble jeg også stilt overfor et dilemma. Sikkert på grunn av lite gjennomtenkte valg av retter. Jeg hadde bestilt varm suppe til forrett, en kjøttrett og forsynt meg med is og pudding til dessert. Alt på et brett. Hvor starter man? Skal isen smelte? Skal hovedretten bli kald? Skal suppa bli kald? Et forferdelig dilemma, spør du meg.

Fergeruten

Fergen tok først en tur bort til Tenerife, og det er jo også en grunn til at det blir en lang tur. Fra denne store Kanariøyen går turen rett til fastlandet. Hvis jeg hadde tatt turen den andre veien – fra fastlandet til Gran Canaria – hadde det blitt et stopp på Lanzarote.

Været på overfarten var noe skyet, men heldigvis var det meste av turen uten mye slingring. Tross alt går jo kursen over et langt åpnet hav, så det er aldeles ikke noen selvfølgelighet at havet skal være flatt.

 



Endelig fremme på fastlandet

Fergen la til kai til rett tid, og det var klart for å kjøre over til fast grunn på det Europeiske kontinent. Den lange bilturen fra Gran Canaria til Sveits skulle starte med meg i førersetet på fastlandet.

Der sto det sannelig oppmarsjert tollere, med narkohunder, og flere kjøretøyer var under kontroll. Jeg ble noe engstelig. Ikke for det at jeg hadde med meg noe upopulært som stimulerende stoffer eller noe slikt, men bilen var jo proppende full. Det var ikke så mye som en ølflaske, vinflaske eller spritflaske i bilen av den grunn at det rett og slett ikke var plass. Hvis de hadde mistanke til at her var det noe muffens og tok bagasjen ut av bilen, ville jeg neppe være i stand til å få det på plass igjen før etter flere timer med stapping.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Her kom en reddende engel i form av en bekjent til tolleren, som sto i min fartsretning og plukket ut kjøretøyer til kontroll. Kompisen rullet ned vinduet på sin bil og de hilste og pratet sammen. Tolleren syntes dette naturlig nok var langt mer givende enn å vinke meg inn, så jeg fikk sneket meg forbi og ut i det fri fra havneområdet.

 

Karavellene Santa Maria, Pinta og Nina

Før ilandkjøring hadde jeg gjort to ting. Programmert GPSen med adressen til mitt hotell rett utenfor byen, og sett meg ut noe interessant rett bortenfor fergeleie. Det var kopier av de tre skipene Christopher Columbus dro over havet med første gangen. Karavellene Santa Maria, Pinta og Nina.

Dette er tre seilbare kopier laget så nøyaktige som mulig på bakgrunn av grundig forskning for 500 års jubileumet til gjenoppdagelsen av Amerika i 1492. Forskningen omfattet maritimt design, skipsbygging, navigasjon, og hverdagslivet til sjøfolkene på skipene i det 1500 og 1600 år hundrede. Etter å ha seilet gjennom en rekke europeiske havner ble de lagt her i bassengene i 1992. Bygningen som støtter opp om utstillingen av karavellene sto ferdig i 1994.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Siden det var såpass sent var området stengt for kvelden, men jeg fikk et lite gløtt av dem over gjerdet og ble vitne til en fantastisk solnedgang. Da var det på tide å finne hotellet.

 

Turen til hotellet utenfor Huelva

GPSen ble satt på og jeg registrerte nå at den ville ta meg en annen vei enn den jeg tidligere hadde sett. Sikkert på grunn av båtenes beliggenhet, og for at dette var en kortere vei. Man skal vel stole på GPSer? Skal man ikke? Det var i alle fall min bedømming der jeg la ut på en relativ kort tur til hotellet. Den ble ikke kort, ikke hyggelig og ikke enkel. Den forbannede GPSen ledet meg til en bro som ikke var bygget enda. Det er mulig den skulle vært der, men budsjettene strakk tydeligvis ikke til, for den eksisterte ikke.

Nå var det totalt mørkt, ikke så mye som en gatelykt der jeg sto parkert ute i intet et sted i Sør-Spania.

Nytt kartverk måtte installeres på telefonen, og ny programmering måtte til for å finne frem. Nå gikk det bra og hotellet ble funnet.

Dette var en hacienda utenfor Huelva. Et riktig hyggelig sted med stor sjarme, mange stjerner og ganske behagelig for en som hadde tilbrakt en lang reise på ferge med liggestol. Etter å ha avlivet rommets lille kakerlakk ble det en behagelig natt.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com




Fra Huelva til Salamanca.

Har du hørt de gamle historiene til Kjell Aukrust om turen over de Andalusiske høysletter på motorsykkel med sidevogn? Når jeg kjørte oppover fra Spanias sørkyst gjennom Andalucia og senere Extremadura og til slutt opp til Castilla y Leòn kvernet dette rundt i mitt hode der jeg kruset/cruiset opp over de endeløse og fantastiske høyslettene. Hva het han som var med? Det endte med at det måtte Googles, og da ble alt så mye lettere. Det var så klart Edmund Bakken, en gammel hedersmann, stemningsmenneske og innehaver av Holmenkollskien. Det er rart hva hjernene kan henge seg helt opp i, og som det må finnes ut av. Godt vi lever i en moderne tid med Internett.

Det var en fantastisk tur i et nydelig vær. Det eneste som heftet tankegangen, bortsett fra motorsykkelturen, var at radiokanalene på fastlandet bare var noe skitt i forhold til de vi har hjemme på Gran Canaria. Musikken fikk ikke frem et eneste smil. Det var aldeles ikke festmusikk, som vi er vandt med.

Det endte opp med at jeg måtte ty til noe medbrakt på pinne (minnepinne). Valget falt på Hellbillies. Ikke det at det fikk meg til å smile heller, men av en eller annen grunn passet denne norske heste-jassen inn i landskapet som passerte utenfor.

Maken til landbruksområder! Kanskje litt feil årstid, for slettene må være et syn i den grønne årstiden, og ikke som nå etter slåttonna, men utrolig flotte like vel. Heldigvis var det ikke bare stubber av kornåkrer, så det ble litt variasjon.

Noen flokker med kyr, og noen hesteflokker, samt noen sauer var vel det som var å se på bortsett fra det endeløse landskapet.

Høyslettene

Slettene ble stadig på et høyere nivå ettersom jeg nærmet meg dagens mål.

På ett av nivåene var det en del høyspentmaster. I omtrent hver tredje var det et storkereir på toppen. De likte tydeligvis litt avstand til naboen. Storkene var på dette tidspunkt ikke hjemme. De var kanskje på ferie de også? Kanskje en liten tur til Marrakech?

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com
Stork i Marrakech

På veien til det øverste nivået, som heter Meseta Central, og som er en enorm høyslette som dekker 2/5 av Spanias areal, var det stadig fareskilt med bilde av snøstjerner der jeg passerte fjellkjeden Sierra de Gredos, som er en del av Sistema Sentral. Ja vel? Temperaturmåleren var på 23 grader så jeg følte ingen fare. Det var også skilting til slalåmanlegg så jeg var nok en del meter over havnivået.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

GPS på høyslettene.

Gårsdagens GPS-problemer var nå løst. Etter en midlertidig løsning med Google til jeg fant hotellet, måtte jeg ty til den gamle gode Nokia kartløsningen. HERE, som det nå heter. Den ble for noen år siden, på vår forrige lange tur, lempet ut siden den tok oss absolutt den korteste veien gjennom olivenlunder og over åkre. Denne gangen fant jeg ut hvordan grusveier kan skrus av som veialternativ, så den fungerte bedre nå.

En ting er jo GPS, men det er nå praktisk med en hjelper ved siden av. Denne gangen var det uaktuelt siden min absolutt bedre halvdel var på ridetur ved Gardasjøen i Italia, og jeg hadde bilen full. Ikke plass til noe som helst mer der nei.

Jeg merket også fort at jeg ikke var på Gran Canaria på første stoppet på en bensinstasjon. Jeg fikk kjeft for at jeg hadde parkert ulovlig. Er det mulig! Ingen bryr seg om slikt der jeg bor, men jeg måtte jo tilpasse meg den nye kulturen å forflytte kjøretøyet til et sted uten gule striper.

Salamanca

Salamanca var virkelig en overraskelse, og første stopp langt inne i Spania etter Huelva på turen fra Gran Canaria til Sveits.

Denne 2400 år gamlebyen var utrolig flott! Jeg regnet med å få enorme språkproblemer siden dette er den byen i Spania hvor de snakker helt korrekt Spansk. Det må da vel hete Spansk Bokmål, eller noe slikt. Men jeg klarte meg på et vis.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

 

 

Byen ligger nordvest i Spania. I delstaten Castilla y Leòn (castilla = festning uten at jeg så langt hadde sett så mange av dem) og i provinsen Salamanca, og ikke langt fra den Portugisiske grense. En gammel universitetsby med rundt 160.000 innbyggere.

Jeg har aldri hørt noe spesielt om denne byen, og det syntes jeg nå i etterkant er pussig, for det er faktisk en relativt stor turistdestinasjon, til og med i september /oktober.

Byen hadde til og med et torg for gamle majorer som meg :-). Eller Plaza Major, som det egentlig heter. Ikke så ulikt det du kan se i Madrid, og sikkert et forsøk på å kopiere denne fantastiske plassen.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Det var en mengde spisesteder og barer rundt selve plassen og i hele det omliggende området.

Ved studering av kartet over byen fant jeg også ut av det faktisk var en elv som rant gjennom byen. Det var ganske sjarmerende grønne områder langs denne elven som tilførte byen en rolig park.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Det eneste som er uheldig med en slik tur er at det ikke er noen å dele oppdagelsene og byens sjarme med der og da.




Fra Salamanca til Pamplona

Hotellvalgene jeg hadde gjort for turen fra Gran Canaria til Sveits var basert på kun to kriterier.

  1. Sikker parkering på grunn av lasset i bilen
  2. WiFi

Andre ting brydde jeg meg ikke om, men punkt nummer en gjorde at det ble noe vanskelig å finne passende hoteller med en OK beliggenhet, men jeg fant de.

Dagens tur startet etter frokost med kurs inprogrammert mot Pamplona og med en avstikker til Segovia. Valget av mellomstoppet var ikke enkelt. Det var flere byer som var med i konkurransen kvelden før, men valget falt på Segovia.

Ved utkjøringen fra byen ble jeg nok en gang holdt for narr av GPSen og måtte ta flere æresrunder før jeg fant riktig vei ut. Det er jo også mulig at problemet skytes en distre sjåfør, men jeg holder den muligheten som utenkelig.

På grunn av dette tullet var det best å få på noe blues og valget falt på Joe Bonnemassa, kanskje fremtidens Gary More?

I lang tid satt jeg så godt tilbakelent som bagasjen i baksetet til lot meg, og cruiset over høysletten med de uendelige landbruksområdene på begge sider. Fortsatt kunne en lure på hvorfor det var sult i verden.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Der jeg nærmet meg Segovia nord for Madrid, ble landskapet endret. Jeg kom inn i fjellkjeden Sierra de Guadarrama, som også er del av Sistema Sentral. Det ble med andre ord noe mer bilkjøring fremfor cruising.

GPS.

GPS er flotte greier. De leder deg fra A til B stort sett uten problemer, det er bare noen ulemper med å bruke GPS etter mitt syn.

I jobbsammenheng i «gamle dager» før GPSens inntog kjørte jeg veldig mye rundt alene, og ofte på ukjente veier. Trikset den gang var å studere kartet (NAFs veibok) før avreise og notere veinummerne på en gul lapp. Ved studering av kartet ble jeg også kjent med geografien.

Nå når jeg bruker GPS blir jeg helt hjernedød i denne sammenhengen. Ikke vet jeg hvor jeg er, ikke vet jeg hvilken rute jeg tar, og hva jeg passerer, og ikke vet jeg hvor jeg er underveis. Jeg sitter der å hører etter en stemme som sier høyre eller venstre. Egentlig er dette veldig synd, for jeg går glipp av mye, men det er jo enkelt.

Jeg har også registrert at hvis jeg skal kjøre en rute jeg dagen før har kjørt ved hjelp av GPS, finner jeg rett å slett ikke frem. Hvis jeg derimot hadde kjørt etter kart hadde dette gått bra. Jeg mener at GPS gjør en uoppmerksom på hvor man egentlig kjører.

Når jeg kjører i dag har jeg jo ikke med et kart engang. Hvorfor skal jeg ha med kart det er jo på telefonen eller plata? Jeg er ikke sikker på at dette er den rette metoden for å å bli kjent i et område for min del.

Segovia

Gran Canaria til Sveits . theislandsinthesun.com

Går det virkelig an å være så heldig med valg av stoppested? Segovia var en utrolig by, og gamlebyen er forståelig nok på UNESCOs verdensarvliste med sine gamle steinmurer fra år 800 bygget på romerske fundamenter. Det er godt mulig det er mange slike flotte byer i Spania, for jeg er ikke så godt kjent, men jeg fikk hakeslipp i denne byen.

Kvelden før hadde jeg jo sett ut de stedene jeg ville besøke i byen, men å lese en tekst med bilder, og å oppleve det i virkeligheten, er ikke det samme.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Jeg startet med en svipptur innom kirken til klosteret Monasterio Santa Maria del Parral. Her hadde jeg flaks for jeg kom i rett tid til å få med en snutt av gudstjenesten. Ikke fordi at jeg er katolsk, men det er egentlig ganske fint og få med stemningen, sangen og det hele selv om jeg ikke forstår noen ting.

De store severdighetene i Segovia

Severdighetene som var et must for meg å se i Segovia var:

  • Acueducto de Segovia. Dette er en av de viktigste severdighetene i byen, og er symbolet for Segovia. Det sies at Akvedukten er det best bevarte monumenter etter Romerne på den Iberiske halvøy. Det antas at den er bygget en gang mellom siste halvdel av 100-tallet og begynnelsen av 200-tallet. Med andre ord må den ha vært godt bygget og fundamentert siden den står der 1800 år etter.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

 

  • Catedral de Santa Maria de Segovia bygget mellom det 16. og 18. år-hundrede i gotisk stil med noen innslag fra renessansen. Et fantastisk byggverk med sine typisk katolske sideskip og tverrskip. Med andre ord en haug med altre.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

  • Alcázar de Segovia. Segoviaborgen. Dette er en festning, men har også tjent som kongelig palass, fengsel, artilleriskole og militærakademi. Det er henvisninger til denne festningen allerede i 1120, men området har ganske sannsynlig også vært brukt som festning allerede i romertiden på grunn av beliggenheten. Festningen har naturlig nok vært endret fra den tiden, og det vi ser i dag er festningen etter en gjenoppbygging etter en brann i 1862 som gjorde stor skade på tak og bæring. Alcázar er nå en av de mest populære historiske kulturminnene i Spania, med sine flotte haller og artillerimuseum.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

I denne byen serverer de også den herligste spegris på en restaurant under akvedukten, i henhold til det jeg hadde lest på nettet. Man skal kunne spise den med skje. Jeg fant restauranten, så spegrisen, men bestemte meg for å reise videre.

Dette valget ble tatt av flere årsaker og med tungt hjerte.

Besøket hadde tatt lenger tid en forventet for det var så mye flott og se her, derfor begynte det å bli noe sent hvis jeg skulle få noe ut av Pamplona, dagens mål. Dessuten hva er en høytidsmiddag uten selskap og en god vin? Jeg var jo på tur alene og skulle kjøre videre. Nei, jeg måtte bare motstå fristelsen å komme meg på veien.




Fra Segovia til Pamplona

Det var også i området rundt Segovia (før eller etter) jeg traff den første bomstasjonen. Hittil hadde det vært bompengefrie motorveier, men Segovia lå muligens for nærme Madrid. Det er jo óg praktisk å få loppet alle turistene for noen EURO.

Underveis ble det behov for oppfylling av tanken på bilen. Jeg fant en bensinstasjon ute i intet, betjent av en liten og tynn gammel spanjol. Han smilte fra øre til øre. Det virket som om jeg var dagens reddende engel som kom til ham for å fylle tanken. Det som slo meg var at her var det ikke bokmåls-spansk som gjaldt. Det var en svært så uvandt og underholdende dialekt. Det sies at dialekten på Kanariøyene, hvor jeg bor, er pussig, men denne var i en særstilling i mine øre.

I det fjerne mot nord kunne jeg se fjellkjeden Cordillera Canatabrica, eller de Cantabriske fjellene på norsk, som avgrenser høysletten i nord.

Fjellkjeden Sistema Iberico, mellom Segovia og Pamplona, slapp jeg unna siden jeg tok veien om Burgos. Burgos, som forøvrig ligger på pilgrimsleden til Santiago de Compostela, skal visstnok også være flott, men det ble ingen tid denne gangen. Festningen og katedralen måtte derfor heller besøkes på en annen tur.

Pamplona

Etter innsjekking på hotellet ble det noe travelt med å få sett Pamplona før solen gikk ned.

Mitt hotell lå litt utenfor selve gamlebyen så det var bare å få fart på sandalen og komme seg dit.

Gamlebyen ligger på et fjell, eller en forhøyning i landskapet, noe som gjør den til en naturlig festning. Dette bærer også byen preg av. Det er mange fortifikatoriske elementer i byen.

For å komme opp var det anordnet en heis, eller rettere sakt en bratt kabelbane, på den siden jeg bodde. På andre sider var det regelrette heiser.

Oppe i byen var gatene som en labyrint. Her hadde ikke Christian Kvart vært og tegnet en kvadratur, nei det var langt fra det.

Om byen endte opp slik på naturlig og tilfeldig vis, eller om det var av strategiske grunner vet jeg ikke, men det føltes ganske spesielt.

Byen var også langt fra det øvrige jeg hadde sett av spanske berømte byer. Det var noe mer rått og ustriglet over byen. Likevel var det mange turister på besøk og mye liv og røre. Ganske sjarmerende på sin måte, selv om den på langt nær kunne hamle opp med de siste byene jeg hadde vært i, i forhold til monumentale bygg og storslåtthet.

Jeg fikk sett:

  • Tyrefekterarenaen fra utsiden vel og merke
  • Festningen
  • Gatene og torgene
  • Stemningen.

Men det er egentlig mye mer å se i denne byen. Litt mat fikk jeg også med meg på et av de sjarmerende små torgene, samt et opptog. Løpske okser, derimot, så jeg ikke, men det var tydelig at dette var byens stolthet.

 

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com



 

Fra Pamplona til Riom i Frankrike.

Denne dagen startet med et noe utrygt vær. Likevel fant jeg ut at det kunne vært en ide å vaske bilen før reisen videre. Jeg hadde ikke rukket å vaske den før avreise fra Gran Canaria, så det var på tide etter en del Kanariske Calimaer.

Naturloven slo til. Vasker du bilen blir det regn, så også denne gangen.

Turen fra Pamplona ble langt ifra noen cruising langs gode rette veier. Det ble bilkjøring der jeg kjørte langs Pyreneene på vei mot San Sebastian, en av mine favorittbyer. Dessverre var det ikke tid til å besøke den, denne gangen.

Gran Canaria til Sveits. theislandsinthesun.com
San Sebastian

Turen inn i Baskerland ble ikke så flott som jeg forventet. Dette skyldes at det var mye trafikk på de svingete veiene, veiarbeid og noe regn. Konsentrasjonen måtte være på topp for en gammel kæll. Noen stor nytelse av den fantastiske naturen ble det derfor ikke.

Baskerland er jo etter mitt skjønn ganske spesielt. Naturen kunne like godt vært i Norge, men den røper seg med bebyggelsen. Den virker Sveitsisk med sine gjøkur oppe i fjellsidene. Riktig flott er det.

Frankrike

Passeringen til Frankrike gikk også greit. Ingen kontroll av min bil, kun betaling av bompengeavgiften.

Veien fra den spanske grensen mot Bordeaux er en tragisk strekning. Det var jeg på forhånd klar over fra forrige tur på denne kanten, men det er et godt og raskt veialternativ.

Denne gangen var det verre enn verst. Tung trafikk, enda verre vær enn tidligere på dagen i Spania og en mengde veiarbeid. Det ble så trangt enkelte steder at jeg vurderte å slå inn sidespeila ved passering av vogntogene.

På dette strekket er det ikke mye å se. Stort sett skog, men av og til kan en skimte landskapet utenfor veien. Åkre og noe bebyggelse. Likevel virker det ikke til å være noe overbefolket område av Frankrike, noe det muligens heller ikke er.

Å kjøre i Bordeaux var noe jeg virkelig håpet på å slippe på denne bilturen fra Gran Canaria til Sveits. Forrige tur der var ikke av den mest vellykkede. Egentlig hadde jeg lovet meg selv at i den byen kjører jeg ikke mer. Jeg tror egentlig ikke det er så ille, det er bare det at når en stresser rundt og ikke finner frem så får man, i hvert fall jeg, noen fordommer, selv om byen er flott.

Denne gangen skulle veien gå like utenfor og ikke inn, men det var på håret at jeg ikke tok feil ved en avkjøring. GPSen er noen ganger litt treg i oppdateringen av posisjonen på kartet.

På vei mot Riom

Vel utenfor Bordeaux gikk veien mot det sentrale av Frankrike og mitt mål Riom. En by jeg aldri hadde hørt om og aldeles ikke hadde noen forhåpninger eller forventninger til. Grunnen til at nettopp denne byen ble valgt var kun ut fra beliggenheten i forhold til ruten.

Veien dit var virkelig fin, men på nytt var det det med været som gjorde farten svært variable. Fra 130 km/t til 60. Det virkelig bøttet ned flere steder på den strekningen.

Fartsgrenser og motorveien.

Apropos fartsgrenser så er også dette noe forvirrende. Det er så mange skilt. Vanlige biler har en fartsgrense, kjøretøyer over 3,5 tonn en annen, biler med campingvogner kan ha sin, og det er egne fartsgrenser ved tåke eller regn. Totalt sett blir dette en skog av skilt i mine øyne. Og hva er definisjonen av regn i forhold til fartsgrense? Det lurte jeg svært på da jeg kjørte gjennom en fotoboks i hastigheten for solskinn, når det var litt duskregn. Jeg har fått fartsbot fra Frankrike i posten før og ønsker ikke flere.

Det var lite trafikk på denne motorveien. Det kan være flere grunner til det, men etter min erfaring så er det to.

  1. Ingen skal den veien
  2. Det er en dyr bomvei

Her var det kanskje en kombinasjon. Bompenger er i hvert fall Franskmennene gode til å ta inn. Det hadde ingen hensikt å ha kredittkortet i lommeboka. Det måtte ligge raskt tilgjengelig.

Denne veistrekningen var som autobanen i store deler av Tyskland. Tett vegetasjon som hindret forstyrrelse fra det å kjøre bil. Like vel var det steder en kunne skimte en liten hyggelig landsby, den kuperte naturen eller et lite slott. For meg virket det som at terrenget utenfor motorveitraseen var svært sjarmerende.

Det var også viltoverganger her. Overganger for villsvin og rådyr illustrert med noen morsomme utsmykkinger/skilt.

Radio

En annen hyggelig ting med Frankrike var at nå var det mulig å høre på radioen uten å bli deprimert. Endelig etter de elendige nordspanske tragiske kanalene i henhold til mine ører. Jeg er en ivrig radiolytter når jeg kjører bil. Jeg har også en tro på at det hjelper til for språket. Ikke det at jeg skjønner så mye hjemme på Gran Canaria når jeg hører spansk, eller fransk i Frankrike, men jeg tror likevel at det har sin innvirkning. Før avreise fra Gran Canaria hørte jeg mye på den tyske kanalen for å få inn litt av det språket, for Sveits var målet mitt for den kommende turen. Ikke det at de snakker tysk i den tyskspråklige delen av Sveits, men det er et språk man kan kommunisere på. Sveitsisk er jo i så måte en helt uforståelig tyskaktig dialekt.

Fransk radio ble derfor valgt, for jeg skulle jo være et døgns tid her i denne omgangen og i en lengre periode om ca 3 måneder.



Krisehåndtering

Der jeg satt og ante fred og ingen fare på en ensom motorvei i intet, ett eller annet sted inne i Frankrike, så var det noe som skjedde i trafikken som gjorde at jeg måtte bremse. Det kom en forferdelig lyd fra bakhjulet. Angsten bredde seg raskt. Hva i all verden var det for slags lyd? Før avreise hadde jeg hatt bilen på service, og fått beskjed om at alt var i orden. Hadde de ikke sjekket bremsene? Hvordan får jeg reparert dette? Her måtte krisehåndteringen gjennomtenkes.

  • Hadde jeg telefonnummeret til forsikringsselskapet lett tilgjengelig? Faktisk så ante jeg ikke i øyeblikket hvor det var, men det burde kunne finnes i hanskerommet.
  • Kunne jeg finne ut hvor jeg var? Jeg kjørte jo på GPS så jeg hadde jo ikke den ringeste anelse om hvor jeg var bortsett fra at jeg befant meg ett eller annet sted i Frankrike. Jeg hadde sikkert en app på telefonen som kunne gi rett kartreferanse.
  • Var det noen verksteder åpne? Klokka var rundt tre på dagen så det burde være noen edrue som ikke hadde stengt, og heldigvis var det en vanlig ukedag og ikke helg.
  • Fantes det noen merkeverksteder i nærheten? Mulighetene var små etter mitt skjønn siden jeg ikke hadde sett en eneste bil på veien fra samme fabrikk. Det var tydeligvis et lite omsatt bilmerke her i Frankrike.
  • Hvor mange dager måtte jeg vente på et uplanlagt sted for å vente på at verkstede skulle få tak i rette deler?
  • Kunne jeg avbestille kommende overnatting uten å måtte betale for rommet? Nei det var nok alt for sent for det.

Det løste seg.

Der satt jeg altså å vurderte alle punkter rundt problemet mens jeg suste bortover den ganske ensomme motorveien full av angst for hva som hadde skjedd med bilen. Ikke turte jeg å bremse heller for å få en bekreftelse på elendigheten. Nei, veien var jo uten hindringer så det var ikke behov, og jo lenger jeg kunne vente jo nærmere dagens mål kom jeg.

Spenningen var på topp når jeg endelig måtte tråkke på bremsen i et veidele, etter ca 30 minutter. Hadde jeg ikke hatt begge hendene på rattet så hadde jeg nok hatt fingrene i ørene. Den lyden ønsket jeg absolutt ikke å høre.

Vel – i spenningen trykket jeg på bremsen. Ingen ulyd! Hipp hurra! Alt OK. Alle bekymringene var bortkastet, men jeg fikk nå i hvert fall en liten øvelse i krisehåndtering der jeg satt i ensomheten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Jeg må ha kommet bort i noen ruglestriper ved forrige oppbremsing.

Da var det på tide med noe oppløftende musikk. Creedence Clearwater Revival ble satt på full styrke, med sang fra sjåføren.

Gamle biler

Jeg har kjørt en god del rundt i Europa i mine yngre dager. Den gang var det med gamle biler hvor alt kunne skje, og det gjorde det faktisk også. I den perioden hadde jeg i hvert fall med en del verktøy med i bilen. Med en relativ ny bil, og bilen full av et flyttelass var det ikke plass til verktøy. Dessuten hadde jeg ikke så mye greie på bil, og hva kunne jeg klare å reparere på en moderne bil? Ingen ting, og bremser kunne jeg i hvert fall ikke fikse. Jeg tenkte tilbake på turer vi hadde hatt med skruing i veikanten.

Den jeg kanskje husket best var da vi kjørte i Tsjekkoslovakia før muren falt i Berlin med en Skoda 120LS. Forøvrig en oppsiktsvekkende bil i kjøretøyets fødeland. Ikke fordi dette var noen fin bil, men fordi at innbyggerne var svært nysgjerrige på om eksportutgaven var lik den eneste bilen de en eller annen gang kunne få mulighet til å kjøpe. Dette førte til stor interesse for vår vår bil, og ingen for Porscher eller andre spreke biler, som hadde forvillet seg over til et østblokkland.

Det store av mange problemer, med den bilen, var den elektriske tomgangsdysen, som ofte løsnet. Det ble mye skruing i veikanten sammen med andre Skodaeiere på den tiden. Til slutt var det ikke gjenger igjen på dysen så den ble festet med min kones neglelakk og hengt opp i en vugge av tynn ståltråd for å holde seg på plass. Dette holdt faktisk helt hjem, til verkstedes forundring ved hjemkomst til Kristiansand, hvor vi på den tiden bodde.

Det er noe pussig med meg og trøblete biler, som jeg har hatt mange av. Jeg får et kjært forhold til dem, så også til denne fantastiske Skodaen. Biler uten problemer har ingen sjarme og personlighet!

Bensintom

Neste krisehåndteringsøvelse kom da jeg til min forskrekkelse oppdaget at tanken omtrent var knusktørr. Ved forrige avkjøring til en bensinstasjon sto det også nederst på skiltet når neste skulle dukke opp. Det ble på det tidspunktet bedømt til å gå bra. Det var bare et lite problem. Etter dette hadde jeg tatt en avkjøring og var nå inne på en annen vei. Dette problemet fikk også en lykkelig slutt ved at en åpenbaring av en stasjon dukket opp like etterpå.



Riom – første og eneste stopp i Frankrike på turen fra Gran Canaria til Sveits

Hotellet ble greit funnet etter å ha kjørt forbi det bare en gang. Ved inngangen var det et oppslag hvor det sto (tror jeg) at jeg skulle henvende meg i baren ved siden av for innsjekking. Baren virket ved første blikk til å være et tilholdssted for en lurvete andel av byens befolkning, men de hadde også en restaurant der. Klientellet med og uten tenner og hunder virket ikke til å komme fra byens kondisjonerte sjikt, for å si det slik.

I baren traff jeg en hyggelig dame som ga meg nøkler og instruksjon. Av en eller mystisk grunn forsto jeg faktisk hva hun sa. Jeg merket bare en ting, og det var det samme problemet som vi hadde på forrige besøk i Frankrike. For meg som bor i et spansktalene land er det helt umulig og ikke si og Gracias isteden for Oui og Merci. Det ligger i ryggemargen, og er så irriterende at en kunne bite av seg tunga. Hvorfor er dette en en umulighet når man er helt bevist ordene og problemet? Utrolig.

Anvisningene til parkeringen ble på den andre siden noe for komplisert for meg å forstå. Hun fikk derfor hjelp av en svært hyggelig kunde/venninne eller hva hun enn var, til å forklare meg innkjøringen på engelsk. Dette var problematisk. Det var så trangt at her måtte jeg faktisk slå inn speila på bilen. Innkjøringen var også innover og til venstre inn en port og der ble jeg stående med fronten inn på en parkeringsplass med flere andre biler og ingen snumulighet. Jeg startet raskt å grue meg for utryggingen neste morgen. Heldigvis, mens jeg pakket ut av bilen, kom det en og kjørte ut. Dette ga meg mulighet for å få snudd og nattesøvnen var reddet.

Rom i Riom.

Når jeg kom opp på rommet fikk jeg meg en ny overraskelse. Det er første gangen jeg har kommet inn i dusjen fra inngangsdøren. Fra dusjen og til venstre lå rommet, og når jeg åpnet et skap fant jeg vasken med et toalett innerst til venstre. Det var veldig praktisk trangt hvis man var riktig syk og måtte både nummer to og spy samtidig. Da var det helt perfekt.

Jeg har jo hørt og lest en del om både det ene og det andre i forhold til veggdyr og andre hyggelige husdyr, og her fikk jeg noen bange anelser. Sengen ble sjekket og jeg tok en forholdsregel med ikke å ha noe plassert på gulvet. Dette viste seg å være helt hysterisk og galt. Ingen ting galt der i huset.

Byen Riom

Etter innsjekkingen var det bare å komme seg ut å bese byen. Fra tidligere erfaringer hadde jeg ikke de aller største forventninger til arkitekturen i små franske byer, men dette ble nok en stor overraskelse.

Det var faktisk ganske fantastiske fasader rundt i denne lille byen. Været var dessverre ikke på min side. Det begynte å regne ganske tett, så etter å ha søkt tilflukt i en av byens kirker måtte jeg bare komme meg videre for å få spist. Jeg kunne jo også bli betraktet som katolikk hvis jeg var der lenger. Gjennom regnet på søk etter et passende spisested, traff jeg ikke på noen som fristet. Jeg fant derfor ut at jeg like godt kunne gå til hotellet å spise noe i restauranten der. Ikke det at det fristet heller, men kanskje praktisk i forhold til været.

 

 

Mat må man ha!

For å beskrive spisestedet så var det ved siden av baren, som gikk i vinkel.

Det var det noen firkantede bord, noen rektangulære, noen runde, og noen båser, som en kan se på amerikanske filmer fra tidligere tider. Fargene på stoltrekket viste tydelig at det hadde vært flott for veldig mange år siden. Turkis skai er vel ikke akkurat in nå for tiden.

Jeg fikk en meny, på fransk må vite, og bestilte mat og en karaffel med lokal vin. Mens jeg satt der å ventet på maten, som jeg aldeles ikke hadde store forventninger til, fikk jeg anledning til å studere barens klientell som kom og gikk.

Det var flere som kom innom på runden sin med menneskets beste venn, hunden, og noen var også på vei hjem fra handletur med bæreposer fra en lokal butikk. Noen hunder virket ganske lusete siden de satt der å klødde seg ustanselig, og noen var litt renere i pelsen. En mann hadde et spesielt flippskjegg og to tenner, og andre virket noe ensomme og kom innom for å få litt sosial omgang. Noen drakk kaffe og vann og noen hadde noe mer hyggelig i glasset. Det er vel kanskje slik det er på en fransk lokal bar.

Maten ble servert. Er det mulig! Dette var jo rene gourmetmaten. Andebrystet var fantastisk dandert på en treplanke og helt perfekt. Potetene var innbakt i en terte og den lokale vinen en drøm. Et enestående måltid som brant seg inn i hukommelsen der og da. Jeg lærte en ting. Man skal ikke forhåndsdømme noe som helst, og i denne forbindelse restauranter på bakgrunn av utseende og standard.

 

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

Fra Riom til Meiringen – siste legg på turen fra Gran Canaria til Sveits.

Etter frokost i et bakrom på hotellet gikk turen videre mot Sveits. Naturen endret seg underveis til mer fjell og daler. Grensen ble uproblematisk passert, selv om jeg nå kom ut av EU, og alt var fryd og gammen. Sveits – landet uten bomveier passet kredittkortet mitt godt.

Fra de vide dalene i Vest-Sveits, rundt Geneve, til de trangere og sjarmerende langs nydelige krystallblå og grønne innsjøer på vei mot målet.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

 

 

 

Målet var en en liten by med navn Meiringen, som var flyttelassets destinasjon. Byen har faktisk et Sherlock Holmes museum for her ligger fossen Reichenbach hvor han ble antatt død etter fallet med sin erkefiende Moriarty.

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com

 

Meiringen ligge inn i en dal omgitt av majestetiske fjell med snø på toppen. Et virkelig syn, og en flott liten by. En by hvor by og land er om hverandre. Kuene beitet omtrent i sentrum, og geitene lekte i veikanten. Høner i hagene både på eneboliger og til leiligheter i blokker. Et landskap med gjøkur oppe i fjellsidene. Kan det være mer romantisk?

Dette var virkelig Sveits på sitt beste og bilturens ende.

Gran Canaria - theislandsinthesun.com

 

Reiseruten:

Gran Canaria til Sveits - theislandsinthesun.com